Munch til sin rett

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
  • Enhver annen storby som hadde hatt en kunstner som Edvard Munch å profilere seg med, ville prist seg lykkelig. Kunstnerens tilknytning ville vært framhevet og hans verker plassert på byens mest prominente plass. Slik er det ikke i Oslo. Vi gjemmer unna vår verdenskjente kunstner på Tøyen og sørger for å sulteftre museet til hans ære.
  • Nå rykker kulturbyråden i hovedstaden, Kjell Veivåg, ut og vil flytte Munch-museet til Vestbanen. Han får helhjertet støtte av direktøren for Oslo kommunes kunstsamlinger, Lise Mjøs, og av Munch-museets direktør Gunnar Sørensen. Alle mener de at en flytting til Vestbanen vil vitalisere Munch-samlingen. Deichmanske bibliotek og Stenersen-samlingen er allerede vedtatt flyttet til den gamle jernbanestasjonen, og samlet vil dette bli en kulturmagnet i Oslo sentrum. Det trenger hovedstaden.
  • Munch-museet ble lagt til Tøyen av politiske årsaker. Hensikten var å gi byen øst for Akerselva en viktig kulturinstitusjon. En ikke ukjent tenkemåte for lokalisering av kulturbygg. Men selv om dette var velment en gang på 60-tallet, må ikke det hindre oss i å tenke nytt nå. Særlig tungtveiende er det at museets egen direktør ønsker en flytting.
  • Når bystyremedlem Jorun Bekkby (Ap) sier at det er en skandale å flytte Munch-museet, fordi det går utover kultursatsingen på Oslos østkant, så henger hun bjella på katten. Den politiske hensikt går foran hensynet til publikum. At det er både en forpliktelse og en glede å få dele Munchs kunst med flest mulig, blir borte i slike mekaniske politiske resonnementer.
  • Det planlagte museumskomplekset på Tullinløkka har vært nevnt som en mulig ny lokalisering for Munch-museet. Trolig er Vestbanen mer realistisk. Den er inkluderende plassert midt i byen, rett ved Rådhuset og Aker Brygge. Slik sett vil vår store kunstner også bli en del av byens ansikt mot sjøen. Uansett, Munchs kunst fortjener å få en mer sentral plassering i Oslo. Ikke minst ut ifra hensynet til de mange mennesker verden over som har et personlig forhold til hans bilder.