Muren i ørkenen

Vet du at over halvparten av Vest-Saharas befolkning sitter i flyktningleirer i Algerie?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Der har de sittet i over 30 år og blitt mer og mer avhengig av bistand fra det politisk splittede EU og et underfinansiert FN. Ifølge Flyktninghjelpen har FN definert Vest-Sahara som et avkoloniseringsspørsmål og Den internasjonale domstolen i Haag forkastet så tidlig som i 1975 Marokkos påståtte historiske krav på Vest-Sahara. Den afrikanske Union (AU) har anerkjent landet og tatt staten opp som medlem, men lite skjer. Så når Verdens flyktningdag i morgen markeres, sitter det fremdeles 160 000 saharawier i fire flyktningleirer som de fleste har vet finnes.

En 2200 kilometer lang mur deler ørkenlandet i to. Muren er reist av okkupasjonsmakta Marokko, med hjelp av blant andre Israel. Muren er omkranset av verdens største minefelt. Vestsiden, som kontrolleres av Marokko, har store naturressurser og fiskerike farvann. Ørkenstripa i øst er under frigjøringsbevegelsen Polisarios kontroll.

I januar 1979 stormet marokkanske tropper en liten landsby i Vest-Sahara og jagde innbyggerne på flukt. En av dem var Asisa som sammen med sine seks mindreårige barn flyktet til fots gjennom ørkenen. Yngstemann på åtte måneder døde av dehydrering, mens de to andre sønnene ble drept av landmineeksplosjoner. Asisa ble selv blind etter en bombeeksplosjon. Hun fortsatte å gå østover sammen med sine tre døtre til de ble funnet av Polisario og tatt med til flyktningleiren i Algerie.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Historien om Asisa er det hennes barnebarn, Senia på 19 år, som forteller i Flykninghjelpens temahefte om Vest-Sahara. Senia ble født og vokste opp i leiren, men hun har i motsetning til de fleste flyktningene fått utdannelse; blant annet i Norge. Hun er usikker på om resten av verden kjenner til Vest-Saharas triste skjebne og at det sitter over hundre tusen mennesker og venter på at det internasjonale samfunnet skal reagere på at svært lite skjer.

Vest-Sahara var spansk koloni til midten av 70-tallet. Da spanjolene trakk seg ut rykket Marokko inn med sin hær og bosettere og jaget saharawiene på flukt. De er blitt en utgiftspost på 45 millioner dollar i år for FN. Det er det koster å ha det som i 1991 startet som FNs operasjon for en folkeavstemning i Vest-Sahara, MINURSO, på plass. Folkeavstemningen skulle vært avholdt i 1992, men selv om vi nå skriver 2008 er det ikke skjedd noe som helst. Med utgangspunkt i å ville ha konsensus går tida. Polisario vil stemme over uavhengighet, mens Marokko bare vil gi en form for autonomi. Tidligere troppesjef for MINURSO, Kurt Mosgaard, mener det er på tide at FN stiller krav om folkeavstemning. Han mener FN-sporet har rent ut i sanden og at FNs sikkerhetsråd som alltid har vikarierende motiv for å være avventende. Frankrikes forhold til Marokko er bare en av grunnene.

Norges politikk i Vest-Sahara har vært å følge FN-sporet, men pussig nok har retorikken skiftet karakter. Tidligere refererte Norge til Vest-Sahara som okkupert av Marokko. Nå heter det «marokkansk-annektert » fordi man mener det er et uavklart juridisk spørsmål. Asisas barnebarn venter fremdeles.