Musikalske bølgeslag

Kammermusikkfestivalene i Risør, Stavanger og Oslo skiller seg ut og står i en særstilling.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Fortsatt er det noe eiendommelig og uvirkelig over den forunderlige bevegelsen som skyller over det ganske land, sommermånedene igjennom, under navnet kammermusikk. Ja, bølgeslagene brer seg ut over sommertida også, med kammermusikk på de ganske nes og over det ganske land. Men kraftens sentrum er og forblir det samme. Kammermusikkfestivalene i Risør, Stavanger og Oslo, for å ta dem i kronologisk rekkefølge, skiller seg ut og står i en særstilling.

De skiller seg ut i et internasjonalt perspektiv også, fordi de med sitt eksepsjonelt høye nivå makter å løfte arven fra de legendariske samlingene i Marlboro i USA på femtitallet. Det var tida da hjulene i det internasjonale konsertlivet begynte å snurre hastigere igjen, og toppmusikerne fant seg selv stadig opptatt og på turné.Det var da musikere som Stern, Rose og Istomin bestemte seg for å holde av en ukes tid hver sommer for å dyrke samspillet, i Marlboro. Så kunne publikum få lov til å komme å høre på, om de ikke forstyrret atmosfæren rundt samlingen.

Det er slik de driver de tre nevnte festivalene her hjemme også, med Risør og Stavanger som de mest workshop-orienterte. Alle drives fortsatt ut fra spillegleden til de involverte, ingen av dem har vokst over sine grenser, til gigantiske underholdningsmaskiner, atmosfæren er intakt. De er alle festivaler som skulle være umulige. De ble dratt i gang for ca. femten år siden, av ildsjeler som ikke brydde seg om musikklivets klagesanger om at det var umulig å skape offentlighet rundt kammermusikksjangeren, umulig å trekke folk til konsertene.

I tillegg til usedvanlige talenter på organisasjonssida, har de hatt lykketreffet å bli båret fram på toppen av karriereløp som i seg selv er eksepsjonelle og som mange ville ha erklært for umulige for femten år siden. Leif Ove Andsnes har raust brukt sin stadig stigende stjerne internasjonalt til beste for Risør-festivalen, og Truls Mørk det samme i Stavanger inntil han takket av i fjor. Slik gjorde de festivalene til arrangementer som andre toppmusikere internasjonalt higet etter å få bli med på, for å spille sammen med de aller største.Men dette er bare det mest lysende, i en situasjon som er eksepsjonell. De yngre generasjonene av norske musikere står i dag for så mye talent at det bare er til å høste. Det er nesten ikke til å tro at norsk musikkliv skulle kunne frambringe så mye kvalitet, sitrende av satsingsvilje, som aldri kjører safe når de setter hverandre stevne til samspill. Det er simpelthen unorsk.

Og så har de tre festivalene grodd sammen med sitt nære oppland. Risør-festivalens spesielle og tette atmosfære inkarnerer det beste ved sørlandsidyllen. Stavanger-festivalen er blitt en viktig drivkraft for en ordfører som satser på kultur. Arve Tellefsen i hovedstaden åpner lukkede dører til konsert i byens kulturhistorie. Hva mer kunne vi ønske oss?