Musikk for Richter-skalaen

Muligens bryter jeg noen journalistiske prinsipper med denne oppfordringen, men det får stå til: Ikke kjøp en CD i år før du har hørt Paolo Vinaccias «'Mbara Boom».

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Her er to gode grunner: «'Mbara Boom» (utgis kommende mandag) er et fabelaktig konsertopptak med en høyenergi-musikk du aldri har hørt maken til. En slags «Ave Maria» møter frijazz møter Deep Purple pluss litt til.

Dernest: du støtter en god sak.

- Camerino, sier Paolo, - hjembyen min i Italia, det som er igjen av den, ligger midt i jordskjelvområdet. 65000 familier har fått ødelagt hjemmene sine. Moren, søsteren og svogeren min og deres to barn mistet alt. Jeg kan ikke utrette noe som helst ved å reise nedover, byen er avstengt av politiet. Men jeg kan iallfall sende min royalty av et eventuelt CD-salg nedover, og tror nok jeg skal få med meg de andre musikerne på det samme.

Slik har tilfeldighetene kastet et mørkt skjær over det som skulle vært Paolo Vinaccias store dager, lanseringen av hans første CD-prosjekt.

Etter i mange år å ha gitt liv, form og farge til en rekke av våre fineste jazz-, rock- og popmusikeres plater og konserter, langt ut over det rent perkusjonistiske, er det nå hans tur, og som vanlig har han gått ut over det gjengse.

Vossa Jazz

- Det begynte før Vossa Jazz i 96, sier han, og skjenker i en konfekt av en hjemmelaget espresso. - Arrangørene ba meg lage «ett eller annet spesielt», og egentlig planla jeg å lese tekster av Jimi Hendrix mens Arild Andersen (bass), Jon Christensen (trommer) og Alfred Jansson (trekkspill) jammet. Men så skulle Jon på turné med Miroslav Vitous, så jeg måtte finne på noe annet. I San Francisco hadde jeg kommet over en CD med et sardinsk mannskor, musikk som nærmest bergtok meg med sin kraft og skjønnhet, så jeg ringte dem. De kom, og sammen med Arild og Tore Brunborg (saksofon) øvde vi noen timer og gjorde en frokostkonsert på Vossa Jazz. Klokka 8 en søndag morgen sto 500 mennesker i kø i kuldegradene utenfor Park Hotell, lensmann og distriktslege sto i døra i full mundur og sjekket promille.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Jeg ba folk om ikke å klappe, sa til dem: «For meg er klapping den eldste formen for perkusjon og jeg har ikke bedt dere hit for å spille sammen med meg. Hvis dere vil takke, så gjør det på andre måter.»

Jeg er mer interessert i det som foregår under bordene, om føttene tramper, om lår kommer nærmere hverandre, om folk er med, ikke sant? Det endte med at folk satt og hveste «takk-takk-takk-takk-takk», og vi improviserte en låt over det. Men for å få det til å gå i hop økonomisk måtte vi gjøre en konsert til. Den gikk på Cosmopolite i Oslo på 42-årsdagen min 27. mars, og det er den jeg har redigert sammen til denne CD-en.

Billig

- Jeg er nesten litt rørt over at prosjektet endelig er i havn, sier Paolo, som har finansiert og produsert hele moroa selv, med billig, enkelt utstyr, uten at det et øyeblikk legger noen demper på musikkens enorme trykk og vitalitet.

Nå skal CD-en ut i Norge og Italia, men siden Tore Brunborg, Arild Andersen og hovedpersonen selv nærmest overgår seg selv, hvilket ikke vil si så rent lite, og koret er en liten sensasjon, skal det mye uflaks og musikkindustriell blaserthet til om ikke «'Mbara Boom» når mye, mye lenger.

Den er et lite musikalsk jordskjelv, og kanskje er det slik at med skjelv skal skjelv fordrives.

PAOLO VINACCIA: - 10 og 43