Musikk og politikk

Omsider fikk Gilberto Gil lov til å gå av taburetten for å bruke stemmen til musikk i stedet for politikk.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Den svært fargerike kulturministeren i Brasil ødela sangstemmen ved å holde så mange politiske taler. Da Luiz Inácio «Lula» da Silva overtok som president 1. januar 2003 innsatte han Gilberto Gil som kulturminister. Politikken har alltid spilt en hovedrolle i musikken til Gil. Men som statsråd, kom politikken i veien for musikken. Etter mye fram og tilbake fikk han lov å tjene penger på musikk mens han hadde lønn som statsråd. Men det var vanskelig å være musiker i helgene og kulturminister på virkedagene. Og han måtte be Lula om lov til å reise rundt og opptre. Han ba flere ganger om å få gå av. Etter en operasjon av stemmebåndene nylig godtok Lula hans avskjedssøknad.

Gil er noe enestående både i musikken og politikken. Han var den ene av de to første «negrene» som ble statsråder i Brasil, der afro-brasilianerne, etterkommerne etter slaver, kaller seg «negre» og ikke vil kalles svarte. Født i fattige kår i Salvador i delstaten Bahia, oppvokst i innlandet i delstaten og seinere tilbake i Salvador, var Gil en framstående forkjemper for de svartes rettigheter og deres kultur.

I 1968 grunnla Gil sammen med den hvite Caetano Veloso «tropikalismen», en musikalsk retning som bygde på bossanova, men tok inn i seg mye afrikansk musikk og framfor alt et politisk og sosialt budskap. De ville gjenoppfinne Brasils folkemusikk og samtidig menneskenes frihet. «Det er forbudt å forby», som en sang av Veloso heter.

Det ble for mye for militærdiktaturet, og de to ble fengslet. Men der var de også så brysomme at generalene sendte dem ut av landet til London. Der fikk Gil for første gang prøve en elektrisk gitar, og han spilte med grupper som Yes, Pink Floyd og Incredible String Band.

Gil kom tilbake til Brasil i 1972. Han kom over Bob Marley fra Jamaica og spilte inn hans reggaemusikk på portugisisk. Han tok også for seg Jimi Hendrix. Han har spilt sammen med og skrevet musikk framført av hele det brasilianske stjernelaget i musikken, som João Gilberto, Gal Costa, Elis Regina og María Bethânia, søstera til Caetano Veloso som oppdaget dette musikalske geniet.

Fra 1989 til 1992 satt han i kommunestyret i Salvador for Grønt Parti (PV). I politikken har han vært en sterk forkjemper for å hedre den folkelige kulturen. Kulturministeren opprettet kulturverksteder i favelaene, fattigstrøkene i storbyene, i de indianske samfunnene og i «quilombos», samfunn opprinnelig grunnlagt av flyktede slaver. Han kjempet for samba og «capoeira», slavenes krigsdans. Og han fikk fram i lyset indianernes kroppsmaling som kunstform.

Han fikk kritikk som statsråd for å forsømme klassisk teater og museer. Han går av med en sjølkritikk framført like oppriktig som han er av vesen: Han klarte ikke å heve kulturens andel av statsbudsjettet til én prosent, det ligger på 0,6 prosent. Men han roser samtidig Lula for å ha «omformet brasilianernes liv».

Når han holdt de offisielle talene som ødela stammebåndene, stappet han ofte manuskriptet fort ned i lomma, hvis han i det hele tatt tok det opp. Taleskriverne hans fleipet med at de måtte lære å skrive på notepapir.

Om denne beskjedne «kongen» av folkelig musikk sier man i Brasil: «Han var guddommelig som musiker og menneskelig som politiker.»