Musikkens språk

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Ei ny musikkgruppe har gjort internasjonal furore, innenfor jazz denne gangen. Jaga Jazzist fra Tønsberg gikk til topps foran mange langt mer kjente jazznavn i BBCs nettkåring. Men de føyer seg inn i en lang rekke internasjonale toppnavn med basis i norsk musikkliv. Oslo-Filharmonien er vel etablert i den symfoniske verden etter 20 år med Mariss Jansons, og Truls Mørk, Leif Ove Andsnes og Ole Edvard Antonsen rangerer i toppen blant verdens solister i den klassiske sjangeren. Blant operasangere kan vi nevne Elizabeth Norberg-Schulz, Randi Stene og Solveig Kringlebotn. Og innenfor jazz og jazzinspirert musikk finner vi Nils Petter Molvær, Silje Nergaard og Röyksopp, som nylig fikk MTVs videopris.

Alle står for elitevirksomhet som er resultat av en planlagt satsing. De kommunale musikkskolene har stått sentralt i denne satsingen de siste 15- 20 åra. Det er derfor et paradoks at nettopp dette skoleslaget nå er under press som følge av den dårlige kommunale økonomien. Nedskjæringer her er et dårlig trekk når vi tar i betraktning at nettopp dette skoleslaget kan vise til resultater av internasjonal klasse.

De kommunale musikkskolene står for breddesatsingen, der mange kan lære det grunnleggende, men også der de gode oppdages slik at de kan sluses inn i videre skolering. Det gjelder alle musikkformer. Det er f.eks. lett å se hva jazzlinja på konservatoriet i Trondheim har betydd. Den entusiasme som en forståelsesfull ledelse viste her, er et godt eksempel på kulturelt entreprenørskap. Men både Musikkhøgskolen og universitetene har gitt plass for den rytmiske musikken, slik at vi nå også kan høste resultater av det.

Vi har hatt verdensstjerner også tidligere, men de har vært ensomme fakler. Nå velter det fram ustoppelig og over hele spekteret. Det reiser seg da naturligvis røster som advarer mot «overproduksjon» av begavede og høyt utdannede musikere. De får ikke den karrieren de er eslet til og har lyst på. Men det kan i sin tur også ha en god side: Vi får gode musikklærere. Det er så visst ingen katastrofe. Alle trenger ikke å bli stjernesolist.

Musikk er det eneste språket som blir forstått overalt i verden, sa Wiener-filharmonikernes nyttårsdirigent, Nikolaus Harnoncourt. For et så lite språksamfunn som Norge er det derfor naturlig å satse på dette språket som ikke trenger oversettere. Det er en annen god grunn til at musikksatsingen må fortsette.