Muslimske dissidenter

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

«Hva er det som motiverer islamske terrorister?» spurte den kanadiske journalisten og forfatteren Irshad Manji, som selv er muslim, i en debattartikkel her i avisa søndag. Det svaret hun gir, er vel verdt å merke seg også for oss i Vesten. Det viser mot et felt der vi kan bidra til at motivasjonen svekkes.

Hun peker på mangelen av demokratiske institusjoner og kanaler i den muslimske verden, og skriver: «Våkn opp, dere i Vesten! Når moskeer tar over for lovgivende forsamlinger fordi det ikke eksisterer et rettferdig politisk system, vil det bli stadig flere blodtørstige tilhengere av radikalt islam.»

Som eksempel viser hun til Egypt, der unntakslovene stenger for enhver demokratisk utvikling. Og hun roser George W. Bush, som for tre år siden holdt tilbake utviklingshjelp på 130 millioner dollar fordi myndighetene trakasserte en menneskerettighetsaktivist. Det hjalp. Han slapp fri - og landet fikk sine penger.

Den USA-ledete krigen i Irak har også som angivelig formål å bringe demokrati til området. Men hittil har den ført til det stikk motsatte: Irak er blitt et utklekkingsreir for terrorisme og preges av utrygghet, ikke demokrati. Ikke desto mindre har Manji et poeng når hun anbefaler at Vesten stikker nesa enda lenger inn i den arabiske verden. Vi trenger ikke gå til krig for å gjøre det.

Det er tilstrekkelig å tenke tilbake på Vestens støtte til dissidentene i Sovjetunionen og de tidligere østblokklandene. Den bidro så vel moralsk som politisk til å berede grunnen for en utvikling mot demokrati og et sivilt samfunn da diktaturet falt. Også i den arabiske verden finnes dissidenter, muslimer som arbeider for menneskerettigheter og et åpent samfunn. De trenger vår støtte - noe deres despotiske statsledere absolutt ikke trenger.

I denne situasjonen kan Norge spille flere roller. Vi kan bidra til at de muslimske menneskerettighetsforkjemperne blir kjent, både her og i hjemlandet. Statsledere kan besøke dem når de gjester landene og ta opp menneskerettighetsspørsmål med sitt vertskap. Men for å gjenvinne den troverdigheten vi en gang hadde, må vi først rydde opp i vårt forhold til krigen i Irak.