«My g-g-g-generation»

Den beste glasskula er dagens ungdom. Ved å studere deres verdier og livsmønster, kan vi se konturene av morgendagens samfunn.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

HUSKER DERE popgruppa The Who, som ikke eide respekt for materielle verdier og smadret utstyr for hundretusener av kroner på scenen for å få fram de rette effektene? Som hang stammende fast i g-en når de sang om sin «g-g-g-generation» og ga trommehinnene fysisk innføring i desibelbegrepet? Vi som hadde lært oss å behandle skolekorpsinstrumentene varsomt, og hadde skrapet sammen konfirmasjonspenger og overskudd fra sommerjobber til våre første stereoanlegg, var sjokkerte, men henrykte vitner til denne vandalismen. Det er ikke rart at foreldregenerasjonen var skeptisk til slike forbilder. Men de regnet med at både The Who og vi ville ta til vettet og bli gode samfunnsborgere, bare vi fikk rast litt fra oss. Det ble vi jo, de fleste av oss. Men vi ble ikke sånn som våre foreldre. Og om vi ikke smadret elgitaren mot forsterkeren, så kastet vi en del normer for såkalt skikk og bruk veggimellom. Samtidig betrakter vi med nysgjerrig undring våre egne barn, som på en del områder oppfører seg annerledes enn vi gjorde. Barna vil heller ikke bli som oss når de blir voksne. Men det er de som skal overta og føre verden videre, og sørge for oss i vår alderdom.

HVORDAN VIL DE forvalte arven? Hva vil de bringe med seg fra en oppvekst i et «postmoderne samfunn»? Hvordan vil de sørge for sin foreldregenerasjon? Og hvordan vil de selv bli som eldre? Spørsmålene ble berørt under en konferanse i regi av Nordisk Ministerråd denne uka. Konferansens tema var «Verdispørsmål i et barne- og ungdomsperspektiv». Der deltok Islands tidligere president Vigdms Finnbogadsttir og utdanningsminister Kristin Clemet. Men der var også Berger J. Hareide (59), som er leder for Modum Bads Samlivssenter. Av lynne virker han ikke pessimistisk. Men som forsker, og med sitt ståsted som forsvarer av verdien av forpliktende samliv og fellesskap, er han bekymret over visse utviklingstendenser.

KORT OPPSUMMERT slår Hareide fast at markedskreftene eter seg inn på stadig nye områder, påvirker våre sosiale relasjoner, reduserer fellesskapet og fører til standardisering av kulturelle verdier, altså ikke til det mangfoldet vi gjerne tror. Som sosialantropolog Thomas Hylland Eriksen har sagt det: «Globaliseringen skaper kulturell likhet og økonomisk ulikhet, der det eneste moralsk forsvarlige er kulturell variasjon og økonomisk likhet.» Hareide mener videre at individualismen har hjulpet oss fri fra klaustrofobien i det overformynderske og overkontrollerende samfunn, men drevet oss over i «agorafobien», angsten for det tomme (grenseløse) rom. Mens vi før var samstemte om noen felles verdier, er vi i ferd med å nå en tilstand hvor «alt er ålreit», fra fellesskapsetikk til relativisme. Og mens vi før åt vårt brød i vårt lutheranske ansikts svette - altså: vi ba og arbeidet - (og betraktet selv kjærligheten som hardt arbeid), erstattes nå pliktmoralen av «shop and fuck». Hareide mener også den nye ungdomsgenerasjonen går fra «road» til «house». Mens den forrige ungdomsgenerasjonen leste Jack Kerouac og fikk forståelsen av at livet er en vei, en reise, hvor identiteten formes underveis, preges dagens ungdom, og vi voksne i større grad enn våre foreldre, av at livet er her og nå. Dagen skal gripes. Behovene skal tilfredsstilles straks. For det har vi vel fortjent? ANDRE FORSKERE ser mer verdinøytralt på utviklingen, men nøyer seg med å konstatere at ungdommen viser vei, slik Ivar Frønes og Ragnhild Brusdal gjør i boka «På sporet av den nye tid». De mener ungdommen blir en slags framtidsspeidere, og at deres verdier og livsmønster gir en pekepinn om hvordan samfunnet kan utvikle seg, ikke minst fordi ungdomstida er selve formingsfasen. Verdier og atferd er selvsagt ikke uavhengig av deres historiske samtid. Mødrene til etterkrigsgenerasjonen gikk rett fra barnerommet til kjøkkenet. De ble snytt for livsfasen som ung, singel voksen i interessante jobber eller ved universiteter og høgskoler, som svært mange av dagens 20- 30-åringer opplever. De var annerledes mødre enn deres døtre er det. Og døtrenes lange ungdomsfase fører til at foreldrefasen blir forskjøvet. Det samme gjør seriemonogami og økt skilsmissefrekvens. Man får barn på nytt. Wesenlunds seniorer må trå til som bleieskiftarbeidere, eller som vi i vår vennekrets spøker med: De må forberede seg på å komme til foreldremøtene for barna fra 3. ekteskap med gåstol. Og med ei lang ungdomstid som singel har de vent seg til å gå på kafé, noe de fortsetter med som foreldre. De opprettholder kontakten med sine venner og sykner ikke i tosomhet, og bidrar til vekst og glede i restaurantbransjen, men også til stadig nye relasjoner. De unge forbruker i det hele tatt mer enn noen ungdommer før dem, og gjør stor nytte for seg i et konsumsamfunn. Men de jobber og studerer også mer enn noen generasjon før dem. Og hvis deres muligheter for livslange ekteskap er mindre enn tidligere generasjoners, har de flere nære venner. TV-serien «Friends» speiler livssituasjonen til de unge, urbane voksne. Statistikken forteller at flere bor alene, men at færre er venneløse. Omgangsformene og relasjonene forandres, men forhåpentligvis ikke behovet for nærhet og for å tilhøre.

SÅ KANSKJE vil også de, når de en gang når støvets alder på sykehjemmet, finne glede i nyinnspillinger av The Whos mer lyriske ytriger: «...see me, feel me, touch me, heal me...»