RENHOLDSOPERATØR: Anita Bråten (42) er renholdsoperatør med fagbrev i renhold. Nå kan hun miste 78.000 kroner i året på ny pensjon. Foto. ØISTEIN NORUM MONSEN.
RENHOLDSOPERATØR: Anita Bråten (42) er renholdsoperatør med fagbrev i renhold. Nå kan hun miste 78.000 kroner i året på ny pensjon. Foto. ØISTEIN NORUM MONSEN.Vis mer

Mye å miste

Vil regjeringen straffe kvinner med lav lønn og lav levealder?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Bak lukkede dører forbereder et utvalg ledet av arbeidsminister Dag Terje Andersen nå slaget om offentlig tjenestepensjon. 27. februar presenterer utvalget partenes posisjoner framfor vårens tariffoppgjør. Der avgjøres hva som skjer med tidligpensjonen AFP (avtalefestet pensjon) for våre 800.000 offentlig ansatte. Der bestemmes også skjebnen til offentlig ansattes tjenestepensjon. Dette er pensjonene offentlig ansatte selv betaler inn til gjennom for eksempel Statens Pensjonskasse. Tjenestepensjonen kommer i tillegg til ordinær alderspensjon fra folketrygden. Tjenestepensjonene gir forutsigbarhet og trygghet for den enkelte. De sikrer minst to tredeler av sluttlønn for ansatte med 30 års full opptjening i offentlig sektor. Nå kreves det at denne ordningen må «tilpasses» de sterke innstrammingene som kommer med pensjonsreformen i 2011.

Mange har mye å miste. En lektor (sluttlønn 450.000 kroner) med tidligpensjonering ved 62 år risikerer å få sitt pensjonsnivå kuttet med rundt 100.000 kroner i året. En renholder med 300.000 i inntekt kan få sitt pensjonsnivå rasert fra 72 prosent av sluttlønn til 46 prosent – et tap på 78.000 kroner i året. Så ille kan det gå, hvis offentlig sektors ordninger nå rått og brutalt «tilpasses» den store pensjonsreformen. Dette viser beregninger fra De facto kunnskapssenter for fagorganiserte, som i dag presenteres fram i pamfletten Mye å miste (Forlaget Manifest). Pensjonsrettighetene anses som del av lønnsvilkårene i offentlig sektor. Store grupper, særlig de med høyere utdanning, aksepterer hvert eneste år et betydelig lavere lønnsnivå enn sine kollegaer i privat sektor. En tryggere pensjonsordning har gjennom tiår vært motytelsen som kunne rettferdiggjøre denne uretten. Mens lønnsgapet består, settes nå pensjonsrettighetene under press.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Innstrammingene i pensjonene våre er tilsynelatende omfattet av en sterk politisk konsensus. Men dramatiske rivninger foregår like under overflaten. Jens Stoltenberg har ingen fullmakt fra LO-kollektivet når det gjelder reformens viktigste innstrammingstiltak – levaldersjusteringen. Dette er den nye mekanismen som automatisk skal drive pensjonsnivået ned når gjennomsnittlig levealder går opp. LO-kongressen i 2005 godtok ikke denne, men pekte på de store klasseforskjellene i levealder som fortsatt preger Norge (servitører i verdens likeste land lever i gjennomsnitt nesten 10 år kortere enn advokater). På denne bakgrunn vedtok kongressen «at LO ikke godtar en ensidig og automatisk levealdersjustering».

Men nettopp dette ble utfallet av Stortingets forlik. Da LO-toppene motstrebende aksepterte denne overkjøringen fra Ap kort tid før valgkampen i 2005, var det i bytte mot garantier. Den kanskje viktigste garantien som ble tatt inn i Stortingets pensjonsforlik lyder slik: «Tjenestepensjon tilsvarende to tredjedeler av sluttlønn i offentlig sektor (bruttoordninger) videreføres.» I denne setningen garanterer Stortinget for offentlig ansattes rettigheter, noe som var avgjørende for å unngå opprør fra LO. Men i neste setning slår samme vedtak fast at disse rettighetene nå må «tilpasses» pensjonsreformen. Skal de så rammes av innstrammingene likevel? Stortinget har gjort et selvmotsigende vedtak. Hva blir utfallet i virkeligheten? Det er dette striden står om vårens tariffoppgjør. Hvis innstrammerne får det som de vil, vil mange miste svært mye. De som vil rammes hardest av innstrammingene er mennesker med lav lønn, hardt arbeid, lav levealder og lav opptjeningstid. De er i hovedsak kvinner. Statistisk sentralbyrå har regnet på innstramningenes fordelingsvirkning: Kvinners pensjon i andel av menns vil falle, fra 90,3 prosent i dag til 86,6 prosent i 2050. Dette er likestilling i revers. Backlash. Er dette noe en rødgrønn regjering med Kristin Halvorsen som finansminister ønsker?

Hvis svaret er nei, må regjeringen prise seg lykkelig over nettopp offentlig sektors tjenestepensjoner. 70 prosent av de ansatte i offentlig sektor er kvinner. Og her er det mange med lav inntekt! Blant de lavlønte (renholdere, hjelpepleier osv.) er kvinneandelen enda høyere. 50 prosent av de offentlig ansatte under 50 år (de som virkelig får merke pensjonsreformen) har en årsinntekt under 280.000 kroner. Dette skyldes ikke minst deltid – 43 prosent av kvinnene i norsk arbeidsliv arbeider deltid, mot 13 prosent av mennene. Regjeringen må velge hvilken fot den skal stå på. Hvis den står hardt på Stortingets vedtak om at de offentlig ansattes tjenestepensjon nå må «tilpasses» innstrammingene i pensjonssystemet, går den i praksis inn for å slippe løs et pensjonssystem som straffer lavlønte kvinner for at de har hardt arbeid, lav levealder og ikke kan jobbe til nærmere 70. Da leder Jens Stoltenberg en lite kvinnevennlig og lite arbeidervennlig regjering. Men regjeringen kan også velge å stå opp for disse menneskenes rettigheter. Stoltenberg vil ha full dekning i Stortingets vedtak om at «Tjenestepensjon tilsvarende to tredjedeler av sluttlønn i offentlig sektor (bruttoordninger) videreføres.» Når det kommer til mekling utpå våren, vil djevelen for lengst ha forskanset seg i detaljene. Hvilke punkter vil striden stå om? Mange i fagbevegelsen fokuserer på følgende.

Opptjeningstid på 30 år beholdes.

Retten for AFP-erne til to tredeler av sluttlønn fra fylte 65 år beholdes.

Særaldersgrensene beholdes, med dagens ytelser (politi, renholdere og andre har lavere pensjonsalder).

Oppgjøret om offentlig ansattes pensjoner har skapt generalstreik og massedemonstrasjoner i flere europeiske land. Nå håper vår regjering at nordmenn vil gå stillere i dørene. Det store spørsmålet blir hvordan fagbevegelsen vil forholde seg til et pensjonsdrama som finner sted i et avgjørende valgår, under en Ap-ledet regjering. Hva blir valgårets effekt på pensjonskampen? Må innstrammerne i regjeringen ta et skritt tilbake, for å unngå demobilisering av nødvendige valgkampkrefter? Eller blir effekten at Jens Stoltenberg kan tvinge Roar Flåten og hans folk inn på geledd, fordi «alternativet er Frp»? Det eneste som er sikkert, er at uansett innhold, vil et meklingsresultat i mai presenteres av Jens og Roar som Full Seier For Fagbevegelsen. Erna Solberg vil spille opprørt over LOs innflytelse. Men det er ikke Erna Solberg som skal si ja eller nei til meklingsresultatet i uravstemning. Det er fagbevegelsens medlemmer, i og utenfor LO. Denne uravstemningen har nok ikke regjeringspartiene råd til å tape. Det er således ikke bare de offentlig ansatte som har mye å miste tariffvåren 2009.

Teksten er basert på boka

«Mye å miste» som blir

utgitt i dag.

Magnus Marsdal stiller i

nettmøte med leserne i dag

mellom 12.00 og 15.00.

Send inn spørsmål på db.no.