Mye på spill

Kanskje like greit å gi barna nettrollespill før litteraturen tar dem?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Avhengighet av nettrollespill, eller online gaming, er et alvorlig problem. At noen er skrudd slik sammen at de ikke kjenner begrensningens kunst må – og skal – tas på alvor. At noen mister venner, kjærester og ektefeller, fordi de prioriterer et liv i cyberspace framfor et liv i «RT» (real time), skal en ikke bagatellisere. Men hvor går grensen for hva som defineres som misbruk? Er den lavere når det dreier seg av ting som av flertallet av oss oppleves som «nye» og «fremmedartede», og derfor som både mer truende og farligere?

«Måtte kjøpe sønnen ut av spillet», lød overskriften i Aftenposten nylig. Over to sider ble den tragiske historien om en 18 åring som hadde mistet kjæresten og lagt på seg 45 kg, før han ble reddet fra et liv i cyberhelvetet «World of Warcraft» av en handlekraftig mor. Når mora skjønte at hun rett og slett kunne kjøpe rollefigurene han hadde brukt 3600 timer på å bygge opp, bladde hun opp ti tusen kroner på rappen. Tilbakefall? Neppe. Det tar så lang tid å bygge opp spillefigurene til samme nivå igjen at den overvektige og kjæresteløse unge mannen neppe gidder å starte på an igjen.

Denne historien fikk en lykkelig slutt. Men spørsmålet som melder seg er om dette virkelig er et så stort problem. Om det er større enn for eksempel manges hang til å se på alt som sendes av fotballkamper på tv. Spillforsker Torill Elvira Mortensen er ikke overbevist om at nettrollespill som World of Warcraft skaper avhengighet. Den er i hvert fall ikke mer dramatisk enn avhengighet av alt annet som er godt her i livet. Som for eksempel god litteratur.

For vel 400 år siden satt det en mann i Spania og skrev en lang og omfattende historie om en fyr som hadde forlest seg på ridderromaner – et univers ikke så ulikt det man møter i spill som «World of Warcraft». Denne spanske drømmeren hadde brukt så mye tid med nesa langt nedi støvete bøker, at han hadde mistet virkelighetssansen fullstendig. Så nå trodde stakkaren at han var en ridder hvis oppgave i livet var å redde vakre jomfruer fra fryktelige kjemper. At den vakreste av alle jomfruene var en fattig bondejente og at kjempene var vindmøller, fikk så være. Kjempes skulle det. At man allerede den gang så faren ved å drømme seg inn i bøkenes verden er Miguel de Cervantes «Don Quijote » et godt bilde på. Fascinasjon langt over grensen til fortapelse er like gammel som arvesynden. Minst.

For ei tid tilbake uttrykte en kollega bekymring for sønnens interesse for World of Warcraft. Han brukte ofte opptil tre timer sammenhengende foran skjermen og nå lurte opphavet på om han var i ferd med å utvikle en form for avhengighet. «Han har det i hvert fall ikke fra meg. Jeg drev ikke med spill i det hele tatt. Jeg bare leste jeg. Hele tida. Ja, jeg tror jeg hadde nesa i ei bok mesteparten av tenåra», fortalte hun. Etter å ha tenkt seg litt om måtte hun innrømme at det kanskje ikke bare var sunt. Hun hadde dårlig med venner, levde på cola og snop, og mosjonen besto i hovedsak av turer til biblioteket for å proviantere.

Men det var aldri noen som beslagla lånekortet hennes. Eller tilbød seg å kjøpe hennes private boksamling for ti tusen kroner.