Mye penger, lite hjerte

De nye rike tror nasjonalstaten er død og at deling av godene er for spurv. Så feil kan pengene ta, skriver John O. Egeland.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det er sommer og tid for å slippe de rike og glamorøse til i næringslivsavisenes ferieintervjuer der spørsmålene er faste, og svarene deprimerende konforme. Her får vi vite at de velstående tråkker litt lettere på gassen nå og at de trener sin egen kropp litt mer, alt for å bedre miljøet. De fleste som blir intervjuet tror de superrike er kommet for å bli, men mange er bekymret over det høye skattenivået. Noen synes å ha lest bøkene de anbefaler, de mener kongehuset neppe blir avviklet de nærmeste månedene og er for øvrig mild eller uklar i kritikken av finansministeren fra SV. Alt er såkalt sommerlett, uskyldig moro og ikke noe å ta på vei for. Disse menneskene klarer tross alt ikke spise flere kurver jordbær enn andre.

LIKEVEL ER det noe som skurrer. Kanskje mer presist: Her er en ulyd, en ny vibrasjon fra noen taktfaste verdier og holdninger bak smilene og all casual konfeksjon. Selvfølgelig er slike intervjuer ikke noe måleinstrument av betydning, men de føyer seg inn i en større tendens: De rikes uvilje mot å dele godene og deres voksende forakt for nasjonalstatens politiske system. Dette gir seg forskjellig uttrykk. Skipsreder John Fredriksen har gitt opp sitt norske statsborgerskap og sluppet ankeret utenfor Kypros. Stein Erik Hagen flyttet sin milliongave fra Høyre til FrP i protest mot formuesskatten.

Hydro-sjef Eivind Reiten mer enn antyder at nasjonalstaten er av mindre betydning i globaliseringens tidsalder. For øvrig råder en lett overbærende holdning til politikk. Det er jo likevel pengene som styrer.

TROLIG ER VI vitne til begynnelsen på et oppbrudd fra en meget lang tradisjon i norsk samfunnsliv. Det handler om mekanismene som regulerte motsetningene mellom det private og det offentlige og som sørget for at mange konflikter mellom høyre og venstre i politikken ble løst i nasjonale kompromisser. Merkesteiner i denne tradisjonen er bl.a. kriseforliket mellom Arbeiderpartiet og Bondepartiet i 1935, hovedavtalen mellom LO og arbeidsgiverne fra samme år, fellesprogrammet fra 1945 som la rammene for gjenoppbyggingen av landet etter krigen, folketrygden, den nasjonale oljepolitikken osv. Mye av dette var redskaper for sin tid, men tiltakene hadde gjerne en felles klangbunn: Norge er et lite land i en stor verden. Vi har ikke råd til opprivende konflikter og dype sosiale forskjeller og motsetninger.

NÅ SYNES DET som om den økonomiske eliten ikke lenger vil være med på dette. De grøsser bare ved ordet dugnad. Mest foruroligende er at mange har glemt det som er bærebjelken i den nordiske modellen for økonomi og politikk: At fordeling er den private rikdommens forutsetning. Altfor mange velstående mennesker ser på velferdsstaten som en maskin for konfiskasjon, og glemmer at den leverer høyt utdannet arbeidskraft som er blant de mest fleksible i Europa. De ser ikke hvilke store fordeler næringslivet har av offentlig finansierte trygdeordninger og sosialstøtte, forskning, infrastruktur og ressursforvaltning.

POLITISK OG SOSIAL stabilitet er forutsetningene for raske omstillinger i næringslivet. I den norske modellen betyr det at eiere, fagforeninger og de politiske myndighetene opptrer koordinert når viktige bedrifter må legges ned eller omstilles. Det gir arbeidstakerne en grunnleggende følelse av at livet går videre, tross alt. På denne måten blir minst fire viktige forhold tatt vare på: Ny teknologi kan tas raskt i bruk, konkurranseevnen kan opprettholdes, verdiskapningen videreføres og sosial uro unngås.

GLOBALISERING er blitt et skalkeskjul for et underliggende program som handler om svekkelse av nasjonalstatens autoritet. Sett fra et norsk perspektiv er slike holdninger hårreisende kortsiktige. Er det noe et lite land trenger så er det en aktiv stat som sikrer nasjonale interesser på den internasjonal arena. Kampen om ressursene i Nordområdene er et brennende eksempel på det. Globaliseringen inneholder dessuten et gigantisk fordelingsproblem. Frihandel har økt rikdommen i deler av den tredje verden kraftig, men den er elendig fordelt. Lite sildrer ned til de fattige, og barne- og slavearbeid fortsetter. Slik politikk er ikke bare hjerteløs, den er direkte farlig. Den som ikke vil dele, vil til slutt stå ansikt til ansikt med mennesker som ikke lenger har noen nåde i seg.