Mysteriet Derrida

Filosofen Jacques Derrida døde i fjor. Høyt aktet - og trolig lite forstått. For hva er egentlig dekonstruksjon?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

PÅ DAGBLADETS arkivkonvolutt med klipp om den algerisk-franske filosofen Jacques Derrida (1930- 2004) har noen skrevet «tenker», i anførselstegn. Jeg vet ikke hva den som har gjort det, har tenkt. Kanskje har ikke vedkommende reflektert i det hele tatt. Kanskje er det satt der i svime. Kanskje er det ment som språkkritikk. I så fall kan det til og med hende vedkommende har handlet i Derridas ånd. Den franske filosofens skepsis til ordene var så vidt vi har forstått uten grenser. Jeg vil tro at et ord som «tenker» også ville fått gjennomgå dersom det var havnet under Derridas mikroskop.

AGORA, tidsskrift for metafysisk spekulasjon, er ute med et spesialnummer om Derrida - spekket med artikler av og om mannen, dessuten et lengre intervju. Derrida var kjent som en nådeløs språkkritiker. Han motsatte seg tanken på at språk og setninger hadde en objektiv betydning. Språket er alltid ladet, aldri nøytralt. I rundt 400 bøker gikk han glupsk inn i de språklige argumentene og retorikken både i litteratur, kunst, filosofi og vitenskap og dissekerte dem. Hans omstridte metode ble kalt «dekonstruksjon». Mange ville nok gitt i hvert fall venstre arm for å få vite hva det egentlig betyr. Han fikk mange epigoner og kritikkløse disipler. Som den filosofisk skolerte Nina Witoszek har uttrykt det:

Artikkelen fortsetter under annonsen

«De nye generasjonene som kom etter at idealismen og utopiene ble borte var engstelige for store ord og tanker, men de hadde ingen nye ideer og nøyde seg med å kopiere Derrida som kopierte gamle sofister, eller Latour eller Althusser som kopierte Marx på en uforståelig måte. I Polen kalles dette pampers-eliten. De er i bleiene enda ...»

DEN SOM VIL, får ta til seg hennes ord. Det rikholdige nummeret av Agora er neppe for alle. Det er faktisk fascinerende lesning i all sin kodete og faglige utilgjengelighet. Bortsett fra et sprelsk forsøk på å dekonstruere begrepet «katt» av professor i fransk Karin Gundersen, bekrefter bladet vår mistanke om at dekonstruksjon er for viderekomne. I en artikkel av Derrida selv står følgende:

«Hva dekonstruksjon ikke er? Alt selvfølgelig!

Hva dekonstruksjon er? Ingenting!»

Derrida er kritisk til begrepet «dekonstruksjon» slik han er det til alle ord og begreper. I intervjuet med ham forstår vi også at «dekonstruksjon» verken er negativt eller positivt ladet. Og det er selvsagt heller ikke verdinøytralt. Hva slags ord er det? «Framfor alt er det ikke vakkert,» skriver Derrida.

I 1993 FORELESTE Derrida i Norge. Meget komplisert, men fascinerende. Etter forelesningen spurte jeg om å få ta et bilde av ham. Han kikket bak seg. Han så en klassisk byste og nødutgang. Han nikket bekreftende til omgivelsene. «Bra,» sa han, og stilte seg opp. Jeg trykte på utløseren.