N ei til makta

Da svenskene sa nei til euro, pekte de også nese av politikere, mediene og storfinansen.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

STOCKHOLM (Dagbladet): Nei-sida hadde forberedt feiringen i månedsvis. Selv om den lange valgkampen var knallhard og splittende, var det nesten ikke spenning om utfallet. I alle målinger var nei-folket i klart flertall.

Men så skjedde det utenkelige i valgkampens innspurt. Ja-dronningen ble brutalt myrdet. Kampanjene ble øyeblikkelig avblåst, og svenskene samlet seg i sorg. Samtidig viste nye målinger at ja-sida var i ferd med å ta igjen forspranget. En måling viste til og med ja-sida i tet. Alt lå an til en skikkelig rysare.

Det ble det ikke

. Valgdagsmålingen som var klar noen minutter etter at stemmelokalene stengte, viste at svenskenes euroskepsis hadde holdt stand gjennom den dramatiske siste uka. Da applauderte de lettet på nei-leirens valgvake, men det var ingen hoverende jubel.

Det som skulle være en fest for demokratiet, ble i stedet en lavmælt minnehøytid for ja-sidas frontfigur Anna Lindh. Ja-nederlaget føltes ekstra bittert og vondt i lys av det som hadde skjedd.

Hvorfor ble det nei? Valgkampen avslørte tidlig klassiske skillelinjer som nordmenn vil kjenne igjen fra vår hjemlige EU-debatt. Mellom by og land, folket og makta, og ikke minst var kvinner langt mer skeptiske enn menn til å ta del i det store europeiske prosjektet. Som i Norge var riksavisene så å si enstemmig ja-tilhengere og førte en heftig og høylytt kampanje på lag med hele det politiske og økonomiske establishmentet. Også i Sverige virket det snarere som en rød klut på vanlige folk.

Den folkelige

sosialdemokraten Anna Lindh ble paradoksalt nok selve symbolet på den politiske maktelitens avstand til grasrota da hun stilte opp sammen med Ericsson-sjefen til forsvar for ØMU. Det falt mange i fagbevegelsen tungt for brystet.

Det sosialdemokratiske partiet var splittet helt inn i regjeringen. To statsråder ble nektet å jobbe aktivt for nei-sida, og næringsministeren gikk ut og advarte om at den svenske sentralbanksjefen ville bli fratatt all makt hvis Sverige gikk med.

Statsminister

Göran Persson la hele sin politiske tyngde i potten, og mot slutten så det ut til at han kanskje igjen skulle klare mirakelet han presterte i siste riksdagsvalg. Men det holdt ikke til mål. Mens tre fjerdedeler av Sveriges folkevalgte sa ja, sa folket nei. En revolt mot hele det politiske og økonomiske establishmentet, hevdet valgforskere. Et nei til en aggressiv og personfokusert kampanje. Ja-politikere sa mer lakonisk: Det var et under at vi stemte ja i 1994. Det kunne ikke gå to ganger.

Begge sider har lagt vekt på de samme argumentene. Økonomi har vært blant de tyngste, men denne gangen, i motsetning til ved EU-avstemningen i 1994, vant nei-sida på det. Det skyldes blant annet at konjunkturene er langt bedre enn for ni år siden, da det var økonomisk krise i Sverige. Nå har folk større tro på at svensk økonomi kan stå fint på egne bein. Nei-sida klarte dessuten å så skepsis om arbeidsledighet og prisnivå.

Halvveis i løpet

gikk det opp for Göran Persson at folk ikke kjøpte hans regnestykker, og han begynte i stedet å snakke om demokrati, solidaritet og fred - ideer som estlenderne på den andre sida av Østersjøen omfavnet i går, da de sa et rungende ja til medlemskap. Trolig vil lille Estland nå innføre euro før storebror i vest.

Ja-sida hadde pengene, makten, mediene og eliten på sin side. Det hjalp bare så lite. Göran Persson klarte verken å overbevise folket eller store deler av arbeiderbevegelsen om at Sverige vil miste makt og innflytelse uten euromedlemskap.

Svenskenes overlegne

nei avslører dem som det mest EU-skeptiske folket i hele Europa, til tross for Sveriges suksess i EU. Ikke minst viste Anna Lindh at en utenriksminister fra et lite land i utkanten av Europa kan ha stor innflytelse over EUs utvikling og politikk.

Svenskene var stolte over Anna Lindh og hennes internasjonale posisjon, men de fleste av dem mener hun var enestående. Bokstavelig talt. De er ikke overbevist om at tettere bånd til EU lønner seg for den vanlige svenske.

De synes det er for langt til Brussel. Mange synes også det er for langt til Stockholm. Det sa de klart fra om i går.