Én Gud på to planeter

«Man kan si at vestlig kristendom mistet hjertet, mens østlig kristendom mistet forstanden,» slår en ny bok fast. Det skjedde for 947 år siden, da den ortodokse kirken skilte seg fra romerkirken - og Vesten - i 1054. Siden har verden aldri vært helt den samme.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

DET ER TIDLIG septembermorgen for halvannet år siden. Jeg går sammen med erkebiskop Artemije i den serbiske ortodokse kirken på dødsmarkene i Kosovo. I jordene her i Kosovo Polje er 32 albanere nettopp funnet, henrettet i en av de mange massakrene begått av serbere under NATOs bombing noen måneder før. Det er erkebiskopens første direkte møte med sine landsmenns forbrytelser i Kosovo, og jeg spør om det ikke er på tide å be albanerne i Kosovo om tilgivelse for forbrytelsene:

- Jeg kan aldri be det albanske folket om tilgivelse for hva den jugoslaviske stat og hæren har gjort i Kosovo. Det ville være å fordømme mitt eget folk, svarer han.

- Men erkebiskop, du er åndelig leder for det serbiske folk og nummer to i den serbiske kirken. Og forbrytelsene er begått av Serbias politiske ledere, og av hæren?

- Jeg kan aldri fordømme mitt eget folk, aldri, sier han, samler grått skjegg og svart kappe, og går mot en ventende bil. Mine anstrengelser for å se en flik av selvransakelse fra den nest helligste blant serbere lyktes ikke.

DER OG DA TOLKET jeg Artemijes problemer med tilgivelsen som politisk opportunisme, som en politisk begrunnet erkjennelse av at tilgivelse der og da ville svekke kirkens troverdighet blant serbere flest. Det er mulig jeg tok feil, og at tilgivelsens trange kår sitter mye dypere hos Artemije enn at det dreier seg om den daglige streben etter politisk innflytelse.

For nå foreligger en bok som kaster klokt lys over en scene som denne. Det går et skille i Europa mellom vestlig rasjonalitet og østlig mystikk, som ble formalisert for snart tusen år siden, og som fortsatt deler Europa i to.

Og det kan godt være at det er de lange religiøse, kulturelle og historiske skyggene fra dette skillet - mer enn den daglige streven etter politisk makt - som gjør at Artemije ikke kan gjøre det de fleste i Vest ville oppfatte som den selvfølgelige kristenplikt; på toppen av en massegrav å be om tilgivelse for sine landsmenns fryktelige myrderier.

Den britiske journalisten Victoria Clark har reist fra Middelhavet, gjennom Balkan, Sørøst-Europa og Russland helt til Sibir på jakt etter den ortodokse sjel. Hun finner vakker, men utilgjengelig religiøs mystikk og en uvakker nasjonalisme og fremmedfrykt i en mikstur som deler det troende Europa i to. De åndelige skillelinjene er kanskje vel så store som de økonomiske, viser hun.

For ordens skyld; det var ikke av fri vilje, men av høflighet mot OSSE-formann Knut Vollebæk, at Artemije i det hele tatt ble med til massegraven i Kosovo Polje, og dermed gjort tilgjengelig for Dagbladet.

DET ER INGEN NY observasjon at det etter Murens fall går et nytt gjerde gjennom Europa. Det gamle jernteppet er flyttet østover. Og inn i det lunkne europeiske forværelse, som aktuelle medlemmer av EU og NATO, finner vi de baltiske stater, Polen, Tsjekkia, Slovakia og Ungarn. Men vi finner ikke Russland, Hviterussland, Ukraina, Serbia, Makedonia, Romania, Moldova og Bulgaria. Og er det helt tilfeldig at alle landene i den første gruppa tradisjonelt er katolske eller protestantiske, mens alle landene i den andre gruppa er ortodokse, med sitt åndelig utgangspunkt i Bysants?

Nei, mener Victoria Clark, som er tidligere korrespondent for britiske aviser med base både i Moskva og på Balkan. Hun har hatt en barnetro som romersk-katolsk. Hennes reise er personlig, i den forstand at hun søker sider ved den åndelige fordypning hun finner i ortodoksien, men er også basert på grundige religionshistoriske studier. Hun er dessuten journalist med observasjonsplikt og fortellerglede. Boka er en helstøpt historie fra en helt sentral, men altfor ofte forbigått, virkelighet.

Utgangspunktet er kirkesplittelsen der den vestlige kirken gikk gjennom en verdsliggjøring ved at keiseren i middelalderen vant kampen med pavestaten om makten i staten.

I Bysants var det annerledes, med en åndelighet og religiøs mystisisme som gjennomsyret hele samfunnet, viser Clark.

SERBERNES lidelseshistorie, med tapet for tyrkerne nettopp i Kosovo Polje i 1389, er beskrevet i detalj i forbindelse med det siste tiårets kriger på Balkan. Kirken har vært en aktiv bidragsyter til de sterke mytedannelser om det serbiske folks lidelser. «Hele veksten i det serbiske folk gjennom historien var alltid, og kun, vunnet ved hjelp av sverdet. Den er vunnet i sjøer av utgytt blod og talløse ofre. Det betyr at uten dette er det ingen seier, på samme måte som det ikke er noen frelse uten død». Dette skrev patriark Gavriil i den serbiske kirken. Han døde så seint som i 1950.

Nasjonalisme, mystikk og blod preger den serbiske kirken. De bosniske serbernes leder, krigsforbrytertiltalte Radovan Karadzic, ble intervjuet bare måneder før Dayton-avtalen rett før jul i 1995, som satte en stopp for hans krigseventyr. Han begrunnet krigen med at det var «Folkets åndelighet som begynte å flyte naturlig, som en elv som ikke kan stanse annet enn ved Guds hjelp». Han beskrev seg selv og sin innsats som en forsvarer av «vår stamme og vår kirke». «Jeg håper ved Gud at vi bare brukte så mye makt som var nødvendig,» sa han, tilsynelatende selvransakende.

MYSTIKKEN og nasjonalismen følger Clark når hun reiser til Russland. Hun finner den russiske kirken reaksjonær selv om dens representanter har åndelige kvaliteter.

Men på ortodoks vis vil ikke kirken være noen aktiv deltaker på det sosiale nivå i samfunnet, den bare insisterer på å bestemme alt i religiøse spørsmål. Kirken er gjennomsyret av nasjonalisme og antivestlige følelser.

Clark rapporterer om en levende antisemittisme og generell antivestlighet på sine klosterbesøk fra Kvitsjøen i nord til det vestlige Sibir.

Jødehatet er påtrengende og ubehagelig. Antivestligheten er ubegripelig, som når Clark forsøker å få et svar på hvorfor kirken ikke gikk god for at det var den siste tsar Nikolai II som ble begravet i en statlig seremoni i St. Petersburg i 1998. Til tross for ugjendrivelige DNA-bevis blant tsarfamiliens slektninger i europeiske kongehus, nektet den russiske kirken å endelig anerkjenne knoklene som ble funnet i Jekaterinburg som levningene etter tsarfamilien. Og her er begrunnelsen:

- De DNA-forskerne var vestlige, ikke sant, sier fader Igor til Clark.

- Ja.

- Vi kan ikke stole på slike tester. Det er det samme som å risikere å akseptere Vestens versjon av vår historie, forklarer han.

Og ennå har ikke kirken anerkjent knoklene i Peter Paul-festningen i St. Petersburg som autentiske.

For dem som fortsatt måtte være i tvil: Det skjedde noe viktig for 947 år siden.

Artikkelforfatteren er journalist i Dagbladets utenriksredaksjon.