Nå er helvete løs

Først ble Tormod Hermansen slått av svenskene i den store mobilkampen. Så dyttet og sparket han en ung NRK-journalist. Resten av dagen levde han etter regelen om at angrep er det beste forsvar.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det er torsdag 9. desember. På vei til møte i regjeringskvartalet har Tormod Hermansen dundrende bakrus etter onsdagens styremøte, der han ble overkjørt av en svenske ved navn Kark. Hva verre er, han har nettopp slått etter og sparket en journalist.

Nå er helvete løs. Men Hermansen møter ulvene - journalistene - med ansiktet i rolige folder.

- Det var jeg som ble angrepet, sier han offensivt.

Han har kontroll på dette. Nesten. For uansett hva han sier vil vi lure på hvordan i all verden han kunne miste hodet på denne måten. Plutselig koker det litt under panseret.

- Ja, men jeg var jo truet! Han truet meg!

- Det kunne vært en narkoman. Det kunne vært et ran. Jeg så ikke at det var en mikrofon som ble stukket opp i ansiktet mitt, det kunne like gjerne vært en kniv, sier han. Presset, men igjen tålmodig. Han trenger all tålmodighet han kan få, for spørsmålene kommer igjen og igjen - hele dagen. Svarene forblir de samme. Nei, han var ikke fryktelig redd. Nei, han burde nok egentlig ikke ha sparket. Nei, jeg ber ikke om unnskyldning, det må journalisten gjøre.

En ting svarer han ja på.

- Selvfølgelig kan jeg fortsette som toppleder for konsernet etter dette. Spørsmålet er om journalisten kan fortsette i NRK?

Samtidig vet Hermansen godt at svenskene lukter blod. I dag forlanger Aftonbladet på lederplass at han må gå av.

HAN ER MEST OPPTATT av å berge det norske mobileventyret og den norske slagkraften i Telia/Telenor - eller Telaris. Det var det han og Norge mistet på onsdagens styremøte på hemmelig sted i Stockholm, da Jan-Åke Kark brukte sin dobbeltstemme og overkjørte Hermansen og hans administrasjon fullstendig. Men Hermansen gir seg ikke. Han angriper igjen.

- Slaget om mobilhovedkvarteret er ikke tapt. Vi mener vedtaket er ugyldig, sier han.

Selv om Kark har gitt ham en omgang han seint vil glemme, er Hermansen forsiktig med å uttale seg om sin styreformann. Han vil ikke ha en offentlig skittentøyvask, og slenger bare til oss en middels skitten sokk:

- Jeg hadde nok gjerne sett at vi hadde et bedre samarbeid, sier han, mens blikket viker.

Men det er mer. Hermansen har nettopp fått vite at hans ene svenske visekonsernsjef har gått bak ryggen på ham, og bestilt en rapport om hvor det er gunstigst at mobilhovedkontoret skal ligge. Konklusjonen i rapporten var at Sverige var best, og den rapporten har visekonsernsjefen gitt til de svenske styremedlemmene.

Hermansen er sint, men vil ikke henge ut sin nestkommanderende. Først må han ha en «samtale» med ham, før han kan si noe mer.

- Men blir det et spørsmål om deg eller ham? spørres det.

- Det blir nok ham, sier Hermansen tørt.

DAGEN ER SNART 18 timer gammel, og Hermansen er nesten ferdig med dagens pressekonferanse. Han prøver å pløye seg gjennom en rekke, vitebegjærlige journalister for å komme fram til avtalen med «Redaksjon 21», som sitter i et hjørne. Programlederen forklarer at de vil ta et opptak de gjerne vil sende uredigert. Hermansen legger hånden over pannen. Gnir tinningene.

- Hva? Å. Beklager. Jeg har vært inn og ut av intervjuer og møter i hele dag, så jeg begynner å bli litt surrete i hodet.

Hvem ville ikke blitt det? Hvem ville ikke blitt fristet til å kaste kortene og forlate hele skuta, som for øyeblikket tilsynelatende kryr av maktkåte svensker?

- Nei, sier Hermansen. Det ligger ikke i min natur.

SLAG I SLAG: - Nå er det nok! sier Tormod Hermansen til Dagbladets fotograf.