Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

Nå er jula over

I dag bisettes Arild Nyquist. En kjær stemme er stilnet -   en mild og myndig røst som ingen har hørt maken til.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

VI ER PÅ VÅGØY utenfor Bamble - en lett regnfull aften ved havet. Datoen er 7. juni 1986, og Arild Nyquist står framoverbøyd på svaberget, omgitt av busker og lyng, himmel og hav. Ved siden av ham sitter musiker Lars Martin Myhre med synthesizer, trommemaskin og elektrisk piano. Han legger toner til lyden av vind og vann. Skjøteledninger er rullet hundrevis av meter ut i naturen for å skaffe strøm til Myhres komp bak Dikter Arilds magiske stemme.

Denne vårmørke og skytunge kvelden skjer en begivenhet. Foran en håndfull hengivne frammøtte, brakt ut på en armada av småbåter, leser Arild Nyquist et av sine fineste dikt, hele boka «Havet. Et dikt om livet og døden»; et storfelt og blått epos om bølger og skum, det hvite og det svarte, fødsel og undergang. En apokalypse framført med Dikter Arilds særegne blanding av enkelhet og dybde; av barnlig observasjon og erfaren tyngde, av begeistring og svartsinn.

Mens vanndråper strøs over landskapet, maner poeten sine kosmiske syner fram for oss. I dag, når Arild Nyquist blir bisatt, er det som om stemmen fortsatt dirrer fra denne enestående framføringen.

SÅ MERKELIG AT Arild Nyquist døde midt i julestria; han som mer enn noen satte jula på dagsordenen i moderne, norsk diktning. Mens han jobbet som lærer i Stamsund i Lofoten, utga han i 1972 samlingen «Nå er det jul igjen og andre dikt». Den havnet i klørne på Verdens Gangs kritiker Bjørg Jønsson. Med Nyquist som eksempel innledet Jønsson og VG en kampanje mot norsk lyrikk som det står liten ære av. «Fei vekk søppelet» skrev Jønsson - og VG fulgte opp i beste populistiske stil med titler som «Menigmann bakker opp Bjørg Jønsson: -  Endelig en som tør si fra!».

For Dikter Arild ble kampanjen en katastrofe. I årevis etterpå mottok han sjikane og hån. Han fortalte selv om ytringer i form av brukt toalettpapir i posten og øl i fleisen når han var ute på restaurant. I Vestvågøy forlangte en varaordfører en undersøkelse av Nyquists «virksomhet som lærer, ettersom hans kvalifikasjoner som dikter så sterkt var blitt trukket i tvil». Stedets skolestyre konkluderte med at «det han skriver i sine bøker, passer ikke for en lærer som skal lede unger».

Omsider ble Arild selv intervjuet i VG - under betegnelsen «søppelforfatter». I all enkelhet uttalte han: «Jeg synes diktene er fine!»

ARILD NYQUIST SKREV fint om alt mulig rart. Han var en av de store fabulatorene i norsk diktning; en humorist med melankoliens mørke klo sittende i sitt bryst: «Ensomhet, sier du. Det / er greit med litt / ensomhet bare det ikke / blir for mye. Da åpner jeg døren / og roper ut i natten: kom inn / kom inn - her er ensomhet nok / for to! Ja for fire! Og / på riktig ille dager brøler / jeg: her er ensomhet nok for et helt orkester!»

En historieforteller. Sin bok nummer to: «Dexter & Dodater» (1970), innleder han slik: «Dette er en sannferdig historie. Jeg kan mange. En, to, tre, fire - hør. De brenner i hjertet, de er som trekkfugler som vil ut. Jeg har dem her inne hvor de banker og lever, og vil ut og fly mot himmelen.»

Trekkfugler av levende ild - i flokkevis. Takk skal du ha, Arild. De flyr der ute ennå.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media