Nå må du sove

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

En gang kjøpte jeg en rullgardin med tegninger av sola på. Det vesle barnet hadde sagt at det var redd for mørket. Jeg sa til barnet mitt at når den ordentlige sola gikk ned, så la den seg bare inne i rullgardina.

– Når vi ruller gardinen ned, så skinner sola igjen. Veldig svakt til å begynne med. Rommet ditt er aldri mørkt. Du har sola hos deg hver natt. Når vi ruller den opp igjen, er sola klar til å skinne fra himmelen igjen, sa jeg.

– Fortell et ordentlig eventyr, sa barnet.

Det var enklere før, da barnet var veldig lite. Det er ikke så veldig lenge siden. Nå har det oppstått en helt ny situasjon. Nå kan barnet si noe i senga si som ingen barn tidligere kunne si til mor og far.

Aller først var det veldig enkelt. Jeg strøk bare en finger langs det bløte kinnet. Det måtte være den samme fingeren hver gang. I en bestemt rytme. Som en sang uten ord. Da gled øynene igjen, som om de var blitt for tunge.

Så kom sangene med ord.

– Du er liten, du er sliten, du er trett og lei. Nå må det vesle barnet mitt legge seg, sang jeg. Samtidig måtte jeg bære, gå i en bestemt rytme mens jeg vogget det i armene mine.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Så fikk det ord. Da kom spørsmålene og kravene.

– Hvorfor det?

– Jeg vil ikke sove!

– Syng en annen sang.

– Les mer!

– Jeg vil høre et annet eventyr!

Spørsmålene var for store, barnet var for lite. Det verken ville eller kunne forstå svarene. Men det sugde i seg nye ord, som en svamp gjør med vann. Så kom et slags tidsskille. Et varsel om det.

– Jeg vil se på tv, sa barnet.

– Det er ikke noe på tv for barn nå. Det er for seint, sa jeg.

– Det er ikke sant, sa barnet. Så sa det noe ingen barn tidligere har kunnet si:

– Barne-tv tar aldri slutt. Det bare sover inne i boksen sin. Jeg har tatt det opp. Det er veldig lett, bare å trykke på en knapp.

– Jeg vil se på tv!