«Nå må vi bare prøve å skaffe oss et liv»

Heidi (25) og Therese (21) er blant de yngste i landet som går på Subutex. Før var de asfaltslitere på evig jakt etter dop. Nå lurer de på hva de skal fylle dagene med.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

-  Vi har problemer med å stå opp om morgenen og ser masse dårlige serier på tv. Vi sliter med å få rytme på dagen. Du journalisten, har du et liv, eller?

Heidi er kjapp i replikken, ung og blond. Siden juli har hun og venninna Therese gått på Suboxone, en variant av Subutex. Therese er blant de aller yngste i Norge som har fått innvilget Subutex.

-  Vi fikk løfter om tiltak og oppfølging da vi begynte behandlingen. Vi venter fortsatt, sier de.

Hver formiddag går de til Villa Mar, aktivitetshus for metadonbrukere i Sagene bydel, sier «hei, hei», og får ei pille å putte under tunga: -  Da vi gikk på heroin, sa vi alltid at «vi kunne jo bare slutte en dag». Nå som vi har begynt på Subutex, føler jeg meg fanget for livet. Men kanskje det vil endre seg, sier Therese. -  Vi har i alle fall kjøpt oss PlayStation, sier Heidi.

Hettejakker

De yngste jentene på Plata. Heidi gikk under navnet «hettegenserjenta» og pusha dop. Therese var barbert på hodet og dro ei natt Heidi med på nachspiel.

-  Å se ut som en gutt kan være lurt i det miljøet. Og det gjelder å vise at du ikke mangler selvrespekt, sier Heidi hjemme i sin koselige leilighet i Oslo. Begge har ruset seg siden de var barn: amfetamin, ecstasy, GHB, kokain, meskalin, hasj, fleinsopp og heroin. Bak seg har de institusjonsopphold, tvangsinnleggelser og diagnoser.

-  Vi har oppsøkt folk med skrutrekker om natta, livredde, for å fikse oss heroin, sier Therese.

 NYTT LIV:  Therese og Heidi (t.h.) har gått på Subutex siden i sommer. Bak seg har de mange år med dop, innleggelser, rusbehandling og svik. Nå etterlyser de oppfølging.
NYTT LIV: Therese og Heidi (t.h.) har gått på Subutex siden i sommer. Bak seg har de mange år med dop, innleggelser, rusbehandling og svik. Nå etterlyser de oppfølging. Vis mer

I fjor sommer la de seg inn på Akutten på Ullevål sykehus. Heidi var på opptrapping på Subutex, samtidig som Therese ble satt på avrusning - og fikk voldsom abstinens og epileptiske anfall.

Vi skulle være der i tre uker, men skrev oss ut elleve dager før tida fordi Therese var elendig.

På Finstand-tunet var jentene yngst og de eneste narkomane. Men de ble reine.

-  Jeg er ferdig med kong heroin, jeg er så lei av å fly som asfaltsliter, sier Heidi, som har prøvd å avruse seg mange ganger.

-  Jeg er 25 år, men føler meg som en drittunge. Hukommelsen min lekker som en sil.

Elsker Nemi

Therese forteller:

-  Jeg har vært i barnevernet siden jeg ble født. Moren min er narkoman, jeg ble født på mødrehjem. Da jeg var femten år, ble jeg plassert i et slags ungdomsfengsel, sier jenta som elsker tegneseriefiguren Nemi, verdens kuleste gothheltinne.

Barnehjem. Fosterforeldre. Ungdomshjem. Da hun var 11 år, i sjette klasse, begynte hun å vanke med eldre folk i Oslo sentrum. Hun begynte å røyke, naske, tagge og drikke.

-  Jeg har alltid hatt atferdsproblemer. Måtte gjøre faenskap og hadde egen pult på sosialkuratorens kontor. Rusen gjorde meg roligere og mer konsentrert. Men jeg har også tatt mye ansvar for folk rundt meg.

Hun var også 11 år da hun røykte hasj første gang.

-  Fra jeg var 14- 15 år rusa moren min og jeg oss en del sammen. Jeg har alltid vært nysgjerrig på livet som narkoman. Jeg leste «Hard asfalt» og «Kristiane F» og alle de bøkene der. Jeg tror jeg har en manisk trang til å forstå moren min.

Da hun var 15 1/2 begynte hun med heroin.

-  Jeg tryglet barnevernet om hjelp da jeg var 16 år.

Hun er en smarting: På Måløy-kollektivet, der hun var i to og et halvt år, hadde hun gode skoleresultater og holdt foredrag om rus.

Takker mamma

Heidi forteller:

-  Mamma har stilt opp for meg i ti år. Jeg har lagt meg inn på institusjoner mange ganger for at mamma skulle bli glad.

-  Venninnene drakk øl og sprit. Jeg testet ut ecstasy og makka (amfetamin - red.anm.). Jeg var 17 år da jeg begynte med sprøyter.

-  Hvorfor?

-  Jeg vet ikke hvorfor, men jeg har alltid hatt lyst til å prøve heroin, sier Heidi, som har vært tvangsinnlagt mange ganger.

-  De putter unge folk sammen med hardbarka narkomane. Veslelia i Brumunddal kaller vi bare for «Sprekkelia». Meg sammen med 35 tunge misbrukere, det var helt sjukt. Jeg har vært på institusjoner der det er lettere å skaffe stoff enn på gata. Jeg ble tvangsinnlagt på Vestfoldklinikken - innesperret et sted det florerte dop. Vi heiste penger ned og dop inn - med garnnøste, sier Heidi, som også har vært innlagt på psykiatriske avdelinger en rekke ganger.

-  Jeg har blitt puttet full av medisiner og gått rundt som en zombie. Etterpå er det rett ut på gata igjen. På Lier psykiatriske hoppet jeg ut av vinduet og stakk.

Heidi har pusha dop 24 timer i døgnet i perioder.

-  Men jeg er glad jeg ikke er blitt kynisk. Jeg har aldri stjålet fra familie eller venner. Moren min gir meg fortsatt bankkortet sitt. Det er få narkomane som er så lite kyniske som Therese og meg.

Begge synes de har fått lite relevant behandling og hjelp.

-  Jeg vet ganske mye om hva som er problemet. Hver gang jeg treffer en ny psykolog eller saksbehandler, skal de liksom finne ut «hva som egentlig plager meg».

-  En gang jeg var helt desperat, spurte jeg en sosialarbeider: «Er det slik at jeg må sette meg en overdose for å få hjelp?» Hun svarte «ja». Jeg gikk ut, satte ei overdose og lå åtte dager på intensiven på Bærum sykehus.

-  Hva vil du egentlig gjøre som nykter?

-  Problemet er at det er nesten ingenting som interesserer meg. Og jeg vet jo nesten ikke hvordan det er å jobbe, sier Heidi, som også var flink på skolen.

Barndomsvenninna

Heidi møter venninnen Vilde og sønnen David (15 måneder) på kafé i sentrum. Vilde og Heidi har spilt fotball sammen i ni år. Heidi sier at jentene blir i Oslo nå. Det nytter ikke å flykte. Vilde sier at hun skal gifte seg til sommeren.

-  Så nå må du holde deg på den smale sti, Heidi. Men jeg er glad i deg uansett, sier Vilde.

Heidi har hettegenser. De mater endene ved Akerselva. De ser ut som to uskyldige ungjenter.

-  Vi stoler på hverandre. Og vi kjefter på hverandre. Nå må vi prøve å finne oss et liv, sier Therese, som liker å tegne og har lyst til å starte brukthandel. De har ideer og planer. Og drømmer.

-  Det beste er at vi har fått bedre kontakt med familiene våre. Det er viktig å ha noen som er glad i deg. Og få følelsen av at vi kan bli som alle andre, sier Therese. Heidi sier:

-  Det er viktig at vi har noen mål. For livet vårt er ganske gråsvart. Vi sparer penger til en sydentur.