Nådeløs straff

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Den tyske kansleren Otto von Bismarck har en gang sagt at den som vet hvordan lover og pølser blir laget, aldri mer vil få en rolig natt. I morgen behandler norsk Høyesterett to saker som viser hvor galt det kan gå når Stortinget lager lover etter innfallsmetoden.

Da Stortingets revisjon av straffelovens sedelighetskapittel trådte i kraft i august 2000, medførte dette også en økning i straffenivået for de alvorligste seksuallovbruddene. Under komitébehandlingen ble minstestraffen for fullbyrdet voldtekt økt fra ett til to års fengsel.

Samtidig ble virkeområdet for voldtektsbestemmelsen kraftig utvidet. Etter reportasjer i mediene om sexforbrytere som puttet dop i drinkene til intetanende ofre før de forgrep seg, ble også denne forbrytelsen - seksuell omgang med personer som er bevisstløse eller av andre grunner ute av stand til å motsette seg handlingen - regnet som voldtekt.

Det justiskomiteens medlemmer fra Høyre, KrF, Senterpartiet og Fremskrittspartiet ikke hadde tenkt på, var at endringen også medførte en minstestraff på to års fengsel for det å ha sex med personer som sover fordi de er trøtte eller fulle - uten at de er dopet ned på forhånd. Slike tilfeller er ikke berørt med et eneste ord i lovforarbeidene.

Impuls

Høyesteretts saker gjelder begge slike mer impulspregede lovbrudd. Straffen i lagmannsretten ble - med direkte henvisning til lovgiverens nye vilje - satt til henholdsvis to år og tre måneder og to år og seks måneders ubetinget fengsel. Dette er noe nær en åttedobling av det straffenivået Høyesterett for bare to år siden fastsatte i en tilsvarende sak.

Da fikk to menn en straff på fengsel i 120 dager for å ha hatt sex med en sovende kvinne de tidligere på natten hadde drukket alkohol og røykt hasj sammen med. Så sent som i 1993 ga et tilsvarende lovbrudd fengsel i 45 dager. Disse sprangene viser hvor misvisende det er når det hevdes at norske domstoler fremdeles er «soft on sex crimes».

Arbeiderpartiet advarte kraftig mot å innføre minstestraffer, fordi det kunne gi urimelige resultater i enkeltsaker. Jeg var selv forsvarer i en av sakene for herreds- og lagmannsrett, og kan ikke si annet enn at spådommen allerede er gått i oppfyllelse.

Primitivt

Bruk av minstestraff er et meget primitivt redskap, særlig når det kommer inn som en impuls i siste liten under en lovrevisjon som for øvrig var nøkternt og grundig forberedt over flere år.

For Høyesterett blir det spørsmål om domstolene kan og vil «reparere» urimelige resultater ved å utmåle en delvis betinget straff. I falskmyntnersaker - der minstestraffen er fengsel i tre år - blir denne adgangen flittig brukt.

I sommer behandlet Høyesterett et tilsvarende lovbrudd - seksuell omgang med en beruset jente på 15 år - som ble begått like før reformen i august 2000. Flertallet ga en straff på fengsel i ett år - en sterk skjerpelse av straffen i lagmannsretten.

Mindretallet - høyesterettsjustitiarius Tore Schei - tok dissens. Han gikk inn for fengsel i ett år og seks måneder.

Vesentlig

Schei uttalte at «en slik straff vil bedre reflektere behovet for en vesentlig straffskjerping for de grove seksualforbrytelser. Behovet for straffskjerping har nå vært uttalt gjennom lengre tid, og på tidspunktet for de straffbare handlinger var det blant annet kommet til uttrykk i forarbeidene til det som ble lovendringen av 11. august 2000. En straff på ett år og seks måneders fengsel vil ikke innebære en foregripelse av denne lovendringen. Straffen måtte etter denne ha ligget vesentlig høyere.»

Prinsipielt sett er dette et betenkelig synspunkt fra Høyesteretts nye sjef. De færreste lovbrytere vil studere komitéinnstillingene til Odelstinget før de skrider til verket. Schei legger i realiteten vekt på lovendringer som kommer etter at handlingen har funnet sted.

Gradvis

Scheis rettspolitiske markering går meget langt i å gi generelle, allment populære synspunkter rang foran sakens individuelle kjennetegn. Den bryter også med Høyesteretts lange tradisjon for at straffskjerpelser skal skje gradvis og med forsiktighet der de ikke er en direkte følge av lovendringer fra Stortingets side.

Dissensen viser at det selv innad i Høyesterett hersker markert ulike oppfatninger om hvor strengt slike lovbrudd skal straffes. Denne usikkerheten gjenspeiler seg i de lavere domstolenes praksis. Derfor er det nødvendig at ryggesløs stortingspopulisme brytes mot nøkterne og konkrete domstolsavgjørelser, uansett hvor opprørende en handling måtte fortone seg.