Nær målet

I dag kan ti nye land bli ønsket velkommen i EU.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

København (Dagbladet): DE VOKSER FRAM av historien, disse førjulsdagene i København. Her er statsledere fra hele Europa, her er demonstranter, og her er voktende politiblikk ved hvert eneste gatehjørne. Det er imidlertid ikke omfanget av selve arrangementet som gjør toppmøtet spesielt, det er snarere de historiske dimensjonene som skaper atmosfæren og den spesielle følelsen av å være vitne til et stort europeisk øyeblikk: Etter århundrer med krig, undertrykkelse og splittelser kan grunnlaget legges for fredelig sameksistens for nærmere en halv milliard mennesker. Det er ikke så lenge siden 1989, året da Muren sprakk, da to millioner mennesker fra de baltiske landene dannet en 600 kilometer lang lenke gjennom de tre landene, og da den første ikke-kommunistiske regjering på mange tiår i Øst-Europa ble dannet i Polen. I en viss forstand kan det settes et punktum for etterkrigstida i Europa dersom EU blir utvidet fra 15 til 25 land.

EN VIKTIG LINJE starter på 1970-tallet, da USA, Sovjetunionen, Canada og over 30 øst- og vesteuropeiske land underskrev Helsinki-dokumentet på Konferansen om sikkerhet og samarbeid i Europa. Det var tre elementer i dokumentet: sikkerhetspolitikk, økonomisk samarbeid og noe som ble kaldt «den menneskelige dimensjon».

Dermed var ånden sluppet ut av flaska, som Danmarks tidligere utenriksminister, Uffe Ellemann-Jensen, skriver i sin nettopp utkomne bok «Østen for solen». På toppmøtet i København i 1993 ble det enighet om «Københavns-kriteriene», som bestemmer hvilke forutsetninger som må oppfylles for at de nye demokratiene i Sentral- og Øst-Europa kan bli medlemmer av EU. Her finner vi blant annet kravene om demokrati, rettssamfunn, beskyttelse av mindretall og menneskerettigheter. Året etter søkte Polen og Ungarn om medlemskap. I dag kan de sammen med åtte andre land bli akseptert som medlemmer.

Så ungt er det nye Europa. I sin bok blir Uffe Ellemann-Jensen aldri trett av å understreke den grunnleggende visjonen for unionen, nemlig at det tette økonomiske og politiske samarbeidet sikter mot fred og frihet. Det er målet. Alt annet er midler.

Mot denne bakgrunnen var det underlig å følge de norske TV-debattene om EU onsdag kveld. Motstanderne snakket om hva som er i Norges interesse og atter om hva som er i Norges interesse. Viljen eller evnen til å ta hukommelsen i bruk var fraværende. Rammen for synspunktene var våre egne forfrosne norske nesetipper, ikke som Ellemann-Jensen skriver: «Vi vil ikke svikte de som har levd et langt liv østenfor solen, mens vi andre kunne leve i frihet på Europas solside.»

PÅ ET OVERRASKENDE vis er idealene blitt satt på prøve her i København. Tyrkia står utenfor og banker på døra, faktisk så hardt at spørsmålet om Tyrkias eventuelle medlemskap dominerte de første møtene. Den ubedte gjesten tok all oppmerksomhet i går kveld. Landet vil starte medlemskapsforhandlingene allerede neste år, mens EU-landene er splittet. Spørsmålet kompliseres av at Kypros er et av søkerlandene. En imøtekommenhet overfor Tyrkia kan derfor være et bidrag til løsning av Kypros-konflikten og til USA, som gjerne vil bruke tyrkisk område til flybaser. Når flere EU-land stritter imot Tyrkia, henvises det nettopp til menneskerettigheter og «Københavns-kriteriene». I skrivende øyeblikk vites ikke utfallet, men ved tidligere anledninger har EU latt overordnede politiske hensyn få avgjørende rolle, som da Hellas ble medlem. Eller Spania og Portugal. Det virker derfor uforståelig om EU nettopp ved dette møtet skulle unnlate å gi handa til Tyrkia.

DET ER VENTET at forhandlingene med det suverent største og viktigste søkerlandet, Polen, vil vare fram til siste time. Den polske statsministeren, Leszek Miller, får en tøff oppgave når han kommer tilbake og skal selge landbruksløsningene til bøndene. Derfor må han vise at han sto på til siste slutt og at det da, ved skjebnetimen, var det overordnede målet som gjorde at han vil anbefale et ja, nemlig fred, politisk stabilitet og økonomisk vekst. I dag kan det være grunn for verten, Danmarks statsminister, til å skåle med 25 statsledere for det nye Europa. Det tegner seg klart på kartet, men i sin utforming er det bare ved sin begynnelse. Videreføringen vil ikke gi bare hyggestunder.