Nære og fjerne venner

Tilgi en banalitet: Vi er få her i landet. Det kan derfor være vanskelig å finne uavhengige voktere av mange fagmiljøer. Desto større grunn er det for vokterne til å vise aktpågivenhet. Mistanke om kameraderi og faglig beskyttelse undergraver tilliten til vokterne. Det finnes to måter å motvirke en slik utvikling på: gode saksbehandlingsrutiner og åpenhet om saksbehandlingen.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Jeg synes ikke Helsetilsynet lever opp til disse kravene i den såkalte Bærum-saken, der en lege anmeldte en annen for aktiv dødshjelp. I sitt svar til meg den 15. februar skriver rett nok helsedirektør Anne Alvik at direktoratet arbeider mye med habilitetsspørsmål. Men mest er hun opptatt av å dempe Aftenpostens påvisning av de nære bånd mellom den anmeldte legen og saksbehandleren i Helsetilsynet, avdelingsdirektør Jørgen Holmboe. Mens Aftenposten fikk bekreftet av Holmboe at de to kjenner hverandre godt, oppfatter nå ingen av dem, ifølge Alvik «...hverandre som venner eller nære bekjente». Alvik bekrefter imidlertid at de har vært i selskap hos hverandre, og at den ene bl.a. har vært i den annens 40-årsdag.

  • La oss likevel ikke strides om ord hva gjelder intensiteten i den sosiale omgang. Alvik mener at saksbehandler Jørgen Holmboe ikke var inhabil da han behandlet anmeldelsen om dødshjelp. Hun sier at «...etter en ny kartlegging av det rettslige grunnlag og de faktiske forhold finner jeg fortsatt ikke grunnlag for at vår medarbeider (Holmboe) er inhabil. Jeg har likevel valgt å bruke andre medarbeidere i den videre behandling av saken fordi det fra andre er reist tvil om habiliteten».
  • Dette påkaller en del spørsmål: Hvem vurderte habiliteten da saken kom på helsedirektørens kontorpult og Holmboe fikk saken til vurdering? Hvorfor fikk Holmboe saken siden det allerede da burde være klart for ham at han ikke akkurat sto den anmeldte legen fjernt? Holmboes habilitet ble vurdert på nytt i fjor sommer. Finnes det dokumentasjon som viser denne vurderingen? Fordi professor Carl August Fleischer mener at Holmboe er klart inhabil, har jeg tidligere spurt om hvordan tilsynets egne jurister vurderer spørsmålet. Det svarer ikke Alvik på. Er i det hele tatt alle forhold som kan anfekte Holmboes habilitet kommet fram for offentligheten? Det hender jo at ansatte i Helsetilsynet har engasjementer utenfor etaten.
  • Jeg spør om dette siden Alvik også skriver at tilsynets saksbehandling «...er skriftlig og dokumenterbar etter vanlig skikk i statsforvaltningen. Vi har interne systemer og dokumenter som skal sikre dette, noe som også gjenspeiles i den aktuelle sak». Det er imidlertid opplyst at Jørgen Holmboe var imot at det skulle oppnevnes egen sakkyndig ved første gangs behandling av saken, at Holmboe en måned etter at han fikk saken sa at saken allerede var avgjort, at sakkyndig ble oppnevnt først etter at saken var politianmeldt, og at det ikke ble oppnevnt en tilleggssakkyndig da den sakkyndige, professor Kaasa, gjorde oppmerksom på at han faglig ikke dekket saken. Siden det her dreier seg om en dødshjelpssak, må jeg igjen spørre: Finner Alvik slik saksbehandling i samsvar med de idealer hun framholder i sitt svar til meg?
  • Avdelingsdirektør Holmboe sier også at han tok muntlig kontakt med relevant norsk fagmiljø. Men han vil ikke svare på Aftenpostens spørsmål om hvem det var. Han synes han bør «...gjøre det slik når de ikke er oppnevnt». På Aftenpostens spørsmål om han var eneste anestesiolog som vurderte medisinering og dosering, svarer han: «Jeg tror ikke vi skal gå lenger inn på dette.» Siden Holmboe ikke vil svare, er det naturlig å spørre Alvik: Er det skriftlig dokumentert hvem som ble konsultert? Er det dokumentert skriftlig hvilke opplysninger de fikk og hvilke råd de ga? Følger i så fall denne dokumentasjonen saken? Jeg spør fordi Alvik avslutter sitt innlegg med at saksbehandlingen er skriftlig og dokumenterbar.
  • Vi i pressen har en viktig oppgave som overvåkere av vokterne, noe Alvik sier hun er glad for. Siden Alvik også innrømmer at mange medisinske fagmiljøer kan være små og tette, er det vesentlig at selve saksbehandlingen og de rutiner som følges er etterprøvbare. Dette er en sak som i andre tilfeller har ført til dom og straff. Så langt har saken fra Bærum bare ført til at legen som anmeldte har fått problemer med å få seg jobb. Helsetilsynet har ikke overbevist om at saksbehandlingen i denne saken er skjedd i henhold til de idealer for offentlig saksbehandling som helsedirektøren bekjenner seg til.