Næringslivets kulturelle ansvar

Det er å håpe at de store norske kapitaleiere snart vil føle et ansvar for å støtte allmennyttige formål - forskning og kultur.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I Storbritannia og USA har man en lang tradisjon for at rikfolk oppretter donasjoner og stiftelser. Etter den industrielle revolusjon begynte storkapitalistene i USA å gi penger til gode formål.

Skotten Andrew Carnegie (1835- 1919) huskes i dag særlig for sin støtte til folkebiblioteker og universiteter. Carnegie libraries ble et kjent begrep i store deler av USA, og hvem kjenner ikke Carnegie Hall i New York? John P. Morgan (1837- 1913), med sine jernbaneselskaper og stålfabrikker, ble også en stor kunstdonator. John D. Rockefeller (1839- 1937) ble en betydelig filantrop som blant annet sto bak Chicago University og Rockefeller Institute for Medical Research. Rockefeller Foundation konsentrerte seg om kampen mot sult og overbefolkning, og har gitt store beløp til utdannelse, kunst og humanistiske studier.

Fotspor

I Norge ble Statens Institutt for folkehelse og Astrofysisk institutt ved Universitetet i Oslo opprettet ved hjelp av Rockefeller F oundation. John Rockefeller jr. fortsatte i farens fotspor og ble selv en framstående donator. Hans sønn igjen, Nelson Rockefeller, New York-guvernøren, ble også kjent for sine store donasjoner til kunst og vitenskap. I USA i dag har Bill Gates, etter kritikk for manglende samfunnsånd, gitt enorme summer til helseprogrammer, særlig i Afrika. Hver stat i USA har sine universiteter, men de mest kjente, som Stanford, Columbia, Harvard og Yale, drives fortsatt for private midler. Ikke minst tidligere studenter som har gjort det godt økonomisk senere i livet, yter betydelige bidrag.

Stiftelser

Også i Frankrike og Tyskland har man en rekke private stiftelser som støtter både forskning og kultur. I Sverige har velstående private i lang tid støttet vitenskap og kunst. Norge er faktisk en sinke på dette området. Unntaket er Bergen, der man har hatt en slik tradisjon helt fra 1600-tallet, der særlig rederstanden har gitt bidrag til samfunnsformål og følt en viss forpliktelse overfor sine tidligere ansatte sjøfolk med bygging av sykehjem og gamlehjem. Det man kan forundre seg over, er at databransjen, som i tidligere år hadde svimlende inntekter, også i Norge, praktisk talt ikke satte av midler til veldedige formål. Skyldes dette oppkomlinger uten kultur, uten forankring i en liberal borgerlig tradisjon?

Staten

Ikke minst sosialdemokratiet har hevdet statens forpliktelser. Staten har gjort mye på det kulturelle felt de siste år, men støtten til universiteter og til forskning er under all kritikk. Her hadde man virkelig hatt behov for store private stiftelser. Typisk for Norge har vært dugnadsinnsatsen i frivillige organisasjoner.

Det er å håpe at de store norske kapitaleiere snart vil føle et ansvar for å støtte allmennyttige formål - forskning og kultur. Næringslivet i Norge går heller ikke så bra som før, men fortsatt er det mange bedrifter som tjener gode penger. Hvorfor ikke skaffe seg et godt ettermæle ved å opprette stiftelser til gode formål?

Hvor skal vi så begynne? spør kanskje velgjøreren in spe. Jeg har et forslag. Hvorfor ikke en donasjon til Rådet for psykisk helse, som arbeider for forskning og opplysning? Det anvendes over 6 milliarder kroner hvert år på det psykiatriske behandlingsapparatet her i landet. Gjennom de siste år har knapt 10 millioner kroner vært bevilget til psykiatrisk forskning over offentlige budsjetter.

Summer

Sett i en større sammenheng er de summer som går til psykiatrisk forskning forsvinnende små, også sammenlignet med USA og Sverige, som har satset betydelige beløp på nevrologisk og psykiatrisk forskning det siste tiåret. Somatisk medisin har i en årrekke hatt slagkraftige organisasjoner. Den Norske Kreftforening samler således inn langt over 100 millioner kroner årlig, og lønner i dag mer enn 300 stipendiater og teknikere. Dette er positivt, men det er sørgelig at så lite kommer psykiatrien til gode.

TV-aksjonen i 1992 resulterte i 90 millioner kroner til Rådet for psykisk helse. Disse pengene er nå brukt til forskning, opplysning, brukertiltak og internasjonale prosjekter. Slik har Rådet vært i stand til nesten å fordoble bevilgningene til psykiatrisk forskning. Skal Rådet fortsatt bestå og gjøre sitt viktige samfunnsarbeid, er det nødvendig med støtte fra både det offentlige og det private næringsliv og engasjerte enkeltpersoner.