Næringspolitikere

«Gjennom politiske verv lærer politikere maktas labyrinter å kjenne.»

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Jeg har fått et gaveabonnement på tidsskriftet «Syn og segn» som jeg sist fikk i posten for en mannsalder siden, den gang for å styrke nynorskferdighetene før diverse tentamener og eksamener på gymnaset. Nå ser jeg at jeg kan ha gått glipp av mye i mellomtida, hvis det da ikke er nåværende redaktør Bente Riise som har gitt bladet helt ny aktualitet. Årets andre av fire utgivelser foreligger. Foruten coverstoryen om Marie Takvam, ført i pennen av sønnen Magnus, som er politisk kommentator i NRK, inneholder bladet blant annet en artikkel av den radikale SV-eren, Torstein Hjellum, som har tatt for seg gråsonen mellom politikk og næringsliv hvor ekspolitikerne boltrer seg.

«Dei vandrar mellom politikk og ”business”, og er både politikarar og profitørar. Politikken blir ikkje slutten på karrieren, men starten på ein ny. Då oppstår heilt nye motivasjonar og lojalitetar. Er Norge så lite korrupt som vi har trudd?», spør Hjellum.

Hjellum beskylder ingen direkte for korrupsjon, men peker på maktforhold og maktpersoner i gråsonen, hvor innflytelsen er stor, men hvor tingene ikke er like åpne og gjennomskinnelige som i politikken. Statoil-sjefene Arve Johnsen og Harald Norvik forlot begge en politisk karriere i Ap for å drive statlig stordrift. Johnsen var statssekretær i Industridepartementet i Bratteli-regjeringen fram til Korvald-regjeringen overtok etter EF-avstemningen i 1972. Johnsen måtte som kjent gå etter Mongstad-skandalen i 1988. Harald Norvik overtok og satt til 1999, da han måtte gå etter en annen overskridelse. Norvik gikk selv gradene i politikken som gruppesekretær fro Ap’s stortingsgruppe, personlig sekretær ved Statsministeren kontor før han ble statssekretær i Olje og energidepartementet på slutten av syttitallet. Han har seinere vært styremedlem i NHO, Orkla, og BI og vært styreformann i SAS. Blant den yngre garde, nevner Hjellum finansrådgiveren og nettverksbyggeren Ove Gusevik. Hans politiske erfaring stammer ikke fra sentrale posisjoner, men har vært medlem av Ap’s industrikraftgruppe og styremedlem i Oslo Aps «Næringspolitisk forum». Han engasjerer seg ifølge Hjellum i politikkområder gjennom Ap i saker der han selv direkte eller indirekte har private interesser.

Men kompetansen finnes også i andre partier og miljøer. Eivind Reiten er Sp-statsråden som ble statskapitalist og privatkapitalist i storformat med et solid knippe verv som målt i reell makt ruver langt høyere enn mange politiske. Finansnæringens hovedorganisasjon har utvilsomt nytt godt av Høyre-politiker og tidligere finansminister Arne Skauges erfaringer. Innimellom har han utredet skatt. Partifelle og eksstatsråd Kristin Clemet har også lagt premisser for beslutninger utenfor politikken gjennom utallige verv og stillinger.

Det er spesielt i statseide bedrifter politiske erfaringer og kompetanse ser ut til å ha vært helt nødvendige. Det er naturlig ettersom eieren er staten, som styres av politikere. Den konsernleder eller styreleder som ikke skjønner politiske prosesser, har neppe noe å gjøre i slike posisjoner å gjøre. De må, som Hjellum skriver, kjenne maktstrukturene og finne veien «gjennom ein jungel av nettverk som forvaltar innsikt, makt og ressursar.»

De toppledere som ikke har slik kompetanse, men som forstår at de trenger den, kjøper den fra kommunikasjonsbyråer som er stinne av ekspolitikere. Der er sonen enda gråere, nesten som tjukk tåke. Desto viktigere er det at de følges med argusøyne og avlegges jevnlige visitter.