Naivitetens håp

Etter to dystre år fatter Irak-krigens forsvarere igjen håp: Kan demokrati likevel skapes med supermakt?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

22. MARS for to år siden dundret amerikanske stridsvogner mot Bagdad. Vi så det hele «live», blodet bruste i CNN- og Fox-reportere som rapporterte fra stormløpet. Reporterne var med på et frigjøringskorstog, og de trodde på det. Her hjemme var det bare VGs lederskribenter som en stund lot seg rive med av George W. Bushs demokrativisjon for Midtøsten. Iveren la seg imidlertid noe da den amerikanske okkupasjonen kjørte seg fast, og ingen irakiske masseødeleggelsesvåpen var å finne. Selv britiske The Economist begynte å tvile. Såpass mye tvilte de britiske redaktørene at de oppga sin støtte til George W. Bush under fjorårets amerikanske valgkamp. Men nå øynes det nytt håp. Fra The Economist til vårt eget VG svinges skadefrydens pisk. Tenk om kritikere, som her i Dagbladet, må innrømme at George W. Bush hadde rett - at Irak-krigen utløser demokrati i hele Midtøsten. Jeg forstår både VG og redaktørene i The Economist godt. De har måttet tåle verbal pryl så det holder etter sine tidlige Bush-optimistiske ledere og kommentarer. Og nå har da halve Libanons befolkning danset i glede over Syrias retrett, palestinere prater igjen med israelere, og det er reformskritt å registrere i Egypt og Saudi-Arabia. Som demokratiske markjordbær tres det hele på strå for å bevise at Bush gjorde rett i å angripe Irak. Er det virkelig så enkelt?

Artikkelen fortsetter under annonsen

VERDENS GJENVÆRENDE supermakt har brukt enorme ressurser på krigen i Irak: militært, politisk og økonomisk. Det skjer ikke uten at makt og interesser kommer i bevegelse. Midtøsten som region er faktisk snudd på hodet som resultat. I tiår etter tiår kunne Midtøstens konflikter ses i lys av Palestina-problemet. I dag må det meste ses i lys av Irak. Framtida til dette kjerneområdet i den arabiske sivilisasjon berører selve sentralnervesystemet i Midtøsten: forholdet mellom sjia- og sunnimuslimer, vekstkårene for radikal islamisme, de regionale stormaktenes kjerneinteresser, regimers stabilitet, samt et hav av olje. I forhold til dette store spillet er Libanon, og selv symbolske Palestina, for peanøtter å regne.

Libanons middelklasse, kristne, drusere og grupperinger av sunnimuslimer, har fått en anledning til å kaste syriske tropper ut av landet. Mens Libanons mange sjiamuslimer marsjerer i egne motdemonstrasjoner. Det som skjer i Libanon, har mye med landets interne maktbalanse å gjøre, men lite med USAs demokratikorstog i Irak. George W. Bush var heller ikke arkitekten bak presset for å få Syria ut av Libanon: FN-resolusjon 1559. Det var Frankrike og Jacques Chirac. Og valgvinden i Palestina er først og fremst et resultat av Yassir Arafats død. Overføringseffekten fra Irak begrenser seg til USAs behov for en positiv utvikling, og dermed også større villighet til å presse Israel.

HVA SÅ MED Egypt og Saudi-Arabia? Det saudiske kongehuset og Egypts enehersker, Hosni Mubarak, føler behov for større demokratisk legitimitet. Resultatet er at det ligger an til en form for lokalvalg i Saudi-Arabia, og til at egyptiske velgere vil kunne stemme på flere kandidater ved neste presidentvalg. Hvor demokratiske disse valgene i realiteten blir, gjenstår å se. Det er likevel liten tvil om at det er trykket i kjølvannet av USAs demokratifokus som er bakgrunnen. Men i det store bildet er det Irak som gjelder. USAs midtøstenkorstog står og faller med utviklingen i Irak. Og utviklingen der er mildt sagt usikker. Landets kurdere og sjiamuslimer forhandler fortsatt om regjeringsmakten bak USA-befestede festningsmurer i Bagdad. Landets sunnimuslimske minoritet er så langt ute av spillet, men kan raskt være del av en fullskala borgerkrig som trekker regionen inn.

PROBLEMET MED USAs angrep på Irak var ikke krigen som middel for å styrte et diktatur. Det var heller ikke de mangelfulle bevisene for irakiske masseødeleggelsesvåpen. Problemet var faren for at skrivebordsideologene i Washington ikke var stand til å vinne freden. For konsekvensene av å tape freden i Irak er enorme i form av internasjonal terror, fundamentalisme og voldelige kjedereaksjoner i en region med betydning for verdensfreden. Noen demokratiske krusninger i Egypt og Saudi-Arabia hindrer desverre ikke at verden i dag er nærmere dette marerittet enn da amerikanske stridsvogner dundret mot Bagdad for to år siden. Men du slette tid, la oss virkelig håpe at Bush, The Economist og VG får mer rett de neste to åra. Alternativet er til å grøsse av.