Nakketak på periferien

La oss runde av det nyliberale prosjektet for denne gang. Før det er for sent.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Vardø var en gang et internasjonalt kraftsentrum. Økonomisk som et av verdens største fiskevær, der tusener av russiske og norske fiskere var samlet. Handelsmessig som hovedbase for den omfattende pomorhandelen. Politisk som det viktigste bindeleddet mellom revolusjonære i Russland/Sovjet og i Vest-Europa.

Nå ligger Vardø med brukket rygg. Politikerne la i noen dager ned sine verv. Det gjorde de også i 1926 - under etterdønningene av den forrige globaliseringsbølgen - den gang i protest mot lave bevilgninger til skole- og sosialsektor. Men i mellomkrigstiden hadde finnmarkingene rett til å fiske.

Hvorfor kastet Vardø-politikerne kortene? Hvorfor melder Narvik kommune «flytting» til Sverige? Hvorfor tar Kiruna-ordfører Lars Törman til orde for en egen statsdannelse i nord? Hva dreier all denne frustrasjonen i periferien seg om? Hva bråker de for? Handler det virkelig bare om nedleggelse av flyplasser, tollkontorer eller a-etatsavdelinger? Selvfølgelig ikke. Dette er fruktene av en nyliberal politikk som over tiår er tvunget gjennom både i offentlig og privat sektor. Dette har avlet eierskap og ressurskontroll på stadig færre og større hender, massiv sentralisering og urbanisering, offentlig fattigdom og - framfor alt - voldsom økning i forskjeller mellom rik og fattig, sentrum og periferi. Sånn skapes klienter. Sånn unnfanges «sytpeiser». Sånn virkeliggjøres mytene om Distrikts-Norge. Sånn blir flyplassen og verdigheten det eneste som er igjen å kjempe for.

Global

Det som nå skjer i Nord-Norge, er en del av en global trend. Over hele verden utarmes de nasjonale periferier og tvinges inn i klientrollen - der lokale politikeres dagsorden er redusert til å måtte rope på staten, tviholde på smuler og kreve kompensasjon når smulene likevel fjernes. I Nord-Norge kommer protesten i form av distriktsopprør, Frp-støtte eller apati. I India er det selvmordsbølge blant bønder og økende oppslutning om fascistiske hinduistorganisasjoner. I Ungarn arrangerer småbrukerpartiet nasjonal bønnedag for å holde jorda på ungarske hender når landet blir EU-medlem.

Er Vardø, Kiruna og den indiske og ungarske landsbygda de eggene som må knuses for å lage globaliseringens omelett? Er utarming av periferien moderniseringens og fremskrittets pris? By og land, mann mot mann. - Trenger vi Vardø?, spør kommentatoren i Oslo-pressen.

- Trenger vi Oslo, Helsinki og Stockholm? spør ordføreren i Kiruna. Førstnevnte oppfattes som moderne, intellektuell og rasjonell. Den andre oppfattes - og framstilles - som useriøs bajas. Under nyliberalismen er det legitimt for sentrum å stille spørsmål ved periferiens berettigelse, men ikke omvendt.

Lavmål

For tolv år siden nådde torskebestanden i Barentshavet et historisk og kritisk lavmål. Det var storrederne som hadde presset opp kvotene og forsynt seg av yngelen. Men det var kystflåten og småsamfunn som Vardø som fikk blø. Problemet - mente staten - var ikke trålerne, men for mange båter og fiskere. Med dette startet massive tiltak for å endre strukturen i næringa i retning færre og større enheter: Tusenvis av kystfiskere mistet retten til å fiske. Fiskeindustrien ble rasjonalisert, fiskerilovgivningen liberalisert. I dag kontrolleres store deler av fiskeressursene utenfor Finnmark av «fremmed» kapital - slik at både bearbeiding og utbytte kommer andre til gode enn de som bor der. Finnmark har mistet viktige rettigheter til sitt livsgrunnlag. Det er ikke statlige arbeidsplasser, men fiskeriarbeidsplasser Vardø har mistet flest av.

Bærekraftig

Begrunnelsen for rasjonaliseringen av fiskeriene var en bærekraftig og robust næring. Resultatet ble en investeringsboom i trålerflåten, rekordhøyt fiskepress og nedfisket torskebestand. Nå står Nord-Norge foran en ressurskrise som kan bli mye verre enn sist. Ordføreren i Kiruna har unektelig et poeng i sin brodd mot regjeringene i Helsinki, Stockholm og Oslo, som han mener har plyndret naturressursene på Nordkalotten. Nok er nok. La oss runde av det nyliberale prosjektet for denne gang. Før det er for sent. Vi trenger nemlig Vardø og alle andre lokalsamfunn der det finnes en struktur og en kultur som kan ivareta de naturressurser vi alle er så avhengige av.