– Nansen kunne ikke blitt nazist

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I en ny biografi som skal utgis i jubileumsåret 2011, vil historikeren Carl Emil Vogt trekke Fridtjof Nansen bort fra isødet og inn på den europeiske arena etter første verdenskrig.

– Jeg mener at polarhelten er overkommunisert, og vil vektlegge Fridtjof Nansens sterke internasjonale posisjon, sier Vogt.

HAN TYDELIGGJØR sitt prosjekt med en lite kjent opplysning som setter europeeren Nansen i relieff:

– Vi kan takke britene og en stor innsamlingsaksjon i England for at polarskuta «Fram» i dag står utstilt på Bygdøy. Ute i Europa blir Nansens navn først og fremst forbundet med progressiv liberalisme. Han er humanisten som reddet hungersrammede og flyktninger etter første verdenskrig. I Norge er det fortsatt bildet av polarhelten som ruver.

– Polarhelt, ja. Og politiker på ville veier i det fascistvennlige Fedrelandslaget. Tror du Nansen kunne ha blitt nazist, om han ikke hadde dødd i tide?

– Nei, svarer Carl Emil Vogt bestemt.

– Det er helt utenkelig at han kunne ha gått inn i Nasjonal Samling på Vidkun Quislings side. Nansen var klar over farene som lå i militarismen og fascismen. Han var dessuten altfor britiskorientert til å løpe Tysklands ærend.

DET SKJER NOE viktig med Nansen etter verdenskrigens utbrudd i 1914. Han kaster vrak på gamle nasjonale holdninger, og det er grunn til å minne om at han, som hadde gått på ski over Grønland i 1888, tok avstand fra ideene om den norske okkupasjonen av Eirik Raudes Land. Nansen mente bestemt at Grønland tilhører eskimoene.

– Har du funnet ubehagelige innslag av rasisme?

– Nansen var en moderat sosialdarwinist på 1920-tallet og hevdet i likhet med mange andre den sterkestes rett til å herske. Vi kan spore et snev av antiislamske forestillinger. Nansen var negativ til Tyrkia, ikke uten grunn med tanke på massakren på armenere i 1915.

ETTER FØRSTE VERDENSKRIG ble Nansen Europa-føderalist, han drømte om et Pan-Europa, en slags tidlig versjon av det moderne EU. Han gikk sågar til frontalangrep på politikerne og diplomatene og sa at maktbegjæret og imperialismen hadde drevet folkene ut i krig.

– Språkbruk som er en god kommunist verdig?

– Her er det nok den sterke mann som taler. Nansen var ingen tilhenger av parlamentarismen. Han foraktet det politiske spillet mellom partiene og hans forhold til arbeiderbevegelsen er problematisk; han kunne for eksempel gå inn for lavere lønn og lengre arbeidstid i krisetider. Men jeg vil likevel si at politikeren Nansen er bedre enn sitt skussmål. Han er, kort sagt vanskelig å plassere, både for høyre- og venstresiden.

– På den tredje side var han sympatisk innstil til Sovjet-staten …

– Nansen hadde overhodet ingen dypere forståelse av marxismen, den var et kunstig, vestlig prosjekt. Sosialisme, sa han, det var slik eskimoene levde på Grønland. Men det er riktig at Nansen sympatiserte med Russland og den unge Sovjet-staten, som gjennomlevde enorme vanskeligheter med borgerkrig og hungersnød etter revolusjonen. Han kunne nok beundre bolsjevikene som handlingens menn. Men framfor alt følte han sterkt for det store russiske folk, og han så klart de veldige muligheter som åpnet seg i Sibir.

– Lot han seg utnytte av kommunistene, som en nyttig idiot?

– Nansen ble nok til en viss grad brukt av Sovjet-myndighetene som mellommann for å oppnå resultater hos radikale og borgerlige intellektuelle, svarer Carl Emil Vogt.

DET MEST KLANDERVERDIGE han har funnet, er at Nansen i 1922 sendte 6000 mennesker som hadde flyktet fra revolusjonen – riktignok frivillig – tilbake til diktaturstaten Sovjet, til tross for sterke advarsler på forhånd og at han fikk rapporter i etterkant om at noen «forsvant på mystisk vis».

– Mye kan i ettertid tyde på at disse flyktningene ble henrettet. Her ser vi den sta, ubøyelige, ubarmhjertige siden ved humanisten Fridtjof Nansen. Han, helten, manglet til en viss grad respekt for vanlige mennesker, sier Vogt.

Han minner samtidig om at sammenliknet med dagens flyktningpolitikk var repatriering en overordnet tanke på Nansens tid. Det gjaldt å få flyktningene hjem. Var du tidligere borger av tsarstaten, skulle du til Sovjetunionen. Risikoen for politisk, etnisk eller religiøs forfølgelse vektlegges sterkt i dagens flyktningarbeid. Den rene nød var et viktigere kriterium på Nansens tid.

DET ER MANGE paradokser i Nansens liv, som må forklares med at han var et ekstremt følelsesmenneske. Han ble stadig «omvendt», og skiftet ofte standpunkt: I 1905, da Norge løsrev seg fra Sverige, var han først utpreget nasjonalistisk på Norges vegne, siden ble han mer moderert og søkte forsoning med svenskene. Han skiftet også fra å være republikaner til å bli monarkist, og utrettet personlig mye for at prins Carl av Danmark kom på tronen som Haakon 7. av Norge.

– Kanskje er dette følelser, kanskje er det pragmatisme, sannsynligvis begge deler, sier Vogt.

– Men han fastholdt sitt livssyn?

– Fridtjof Nansen var ateist. For ham, vitenskapsmannen, var det absurd å tro på et evig liv. Bisettelsen den 17. mai 1930 fant sted uten prest og salmesang.

– Det moderne Norge vil i dag framstå som en humanitær stormakt. Følger vi sporene fra Fridtjof Nansen?

– Jeg tror det. Jan Egeland, direktør ved Norsk Utenrikspolitisk Institutt, er Nansen-beundrer. Jo, bistandsnasjonen Norge med sin liberale flyktningpolitikk kan spores tilbake til Nansens engasjement, selv om det kan bli mange floskler og festtaler underveis. Nansen har utvilsomt en posisjon i utlandet som kan brukes i det politiske liv også i dag.

Hva har for eksempel Norge og Ukraina felles? Svaret er vi har lite til felles. Men vi har Nansen. Du vet, mange byer i Øst-Europa har gater som er oppkalt etter Fridtjof Nansen. Og i Armenia har jeg møtt mennesker som umiddelbart kunne utbryte: «Så, du kommer fra Norge, fra Nansens land!»

– Du skal skildre hele Fridtjof Nansens livsløp. Hva vil du si om mennesket Nansen.

– Bak det patosfylte, bak de blomstrende ordene, var han en humørsyk mann, åpenbart vanskelig å leve sammen med. Han var fjern i forhold til sine barn, og han isolerte seg, i bokstavelig forstand, på Polhøgda. Tidvis kunne han bare nås via telefonen fra tårnværelset i det borgliknende huset ute på Lysaker i Bærum. Han var egenrådig, sta og urokkelig i den forstand at han fortsatte som før etter at slaget var tapt. Det er både en styrke og en svakhet. Han utstrålte et voldsomt karisma som imponerte mange mennesker, og han kunne sjarmere både menn og kvinner.

– Særlig kvinner?

–Ja, det er godt kjent at han hadde mange erotiske forhold, også da han var gift med Eva og nok også seinere i ekteskapet med Sigrun.

– Hva er Nansens største internasjonale innsats?

– Størst varige virkninger fikk flyktningarbeidet. FNs høykommissær for flyktninger er på mange måter en direkte etterkommer av Fridtjof Nansen. Hans innsats for flyktningene er virkelig imponerende.

– Selv om du i din forrige bok, «Nansens kamp», bidro til å rive helten ned fra sokkelen?

– Enkelte framstillinger, som i Aftenposten, om at «30 millioner russere ble reddet fra sultedøden» er svære overdrivelser. Vi vet ikke antallet. Men helt sikkert er det at Nansen-misjonen reddet titusener av menneskeliv. Sammen med de andre organisasjonene som arbeidet under Nansens avtale med sovjetmyndighetene, har han sørget for mat til flere hundre tusen mennesker, og slik frelst mange voksne og barn fra sultedøden. Men det er helt umulig å si hvor mange, svarer Vogt.

UANSETT TALL er det et menneske av usedvanlige dimensjoner vi skal feire om to år. Eller slik biografen Carl Emil Vogt ser ham: En stor humanist og venstreliberal internasjonalist.