Når alle er politi

Alle innbyggerne i Stavanger har i tre måneder etterforsket det brutale ranet av NOKAS. Kvaliteten på etterforskerne varierer.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

TIDLIG

på morgenen 5. april i år ble Norsk Kontantservice i Stavanger ranet for om lag 100 millioner kroner, og en politimann ble skutt og drept. Det grove ranet har ført politiet ut i norgeshistoriens største etterforskning, hvor 170 polititjenestemenn og hele den voksne befolkningen i Rogaland har deltatt. I tre måneder har de blitt bedt om å melde fra dersom de ser eller har sett noe mistenkelig, ukjente personer, biler, oppførsler eller bevegelser. Politiet har gått fra dør til dør, fra butikk til butikk med spørreskjema. I tillegg har de gjennom media spurt om noen har sett fem navngitte og avbildede menn. Folk har svart, og Stavanger-politiet har norgesrekorden i tips.

DET HAR KOMMET

3700 tips, blitt produsert 3700 dokumenter og foretatt 3150 avhør i ranssaken til nå. To av de siktede ble tatt like etter at ansiktene deres ble offentlige, og de tre som fortsatt er på frifot har nok store problemer med å bevege seg utendørs her i landet uten å bli oppdaget av en av de 4,5 millioner nyoppnevnte etterforskerne. Det er ikke første gang politiet går ut og ber publikum om hjelp, men aldri før har så store deler av politiarbeidet blitt overført til vanlige folk. Å sette ut etterforskningen har til nå vært en effektiv, lettvint og meget vellykket strategi, men helt uproblematisk er det ikke.

FOR DET

første har Stavanger med sine 112000 innbyggere blitt en by av angivere. Det er ikke bare hjelpsomhet som gjør at stort og smått havner i politiets database. Politiets behov for tips kan være en kjærkommen anledning for folk til å få sladre på en forhatt nabo eller til å få luftet gammelt hat mot en venn som sviktet. Kvaliteten på tipsene blir fort avslørt av de virkelige etterforskerne, mener politiet, men tips må sjekkes. Tanken på at en gammel fiende kan få en telefon fra Rogaland politidistrikt, kan være forlokkende for noen.

GRENSA

mellom tipsing og angiveri er ikke alltid like lett å se. Tipsernes aktivitet kan også nærme seg en enda mindre ønsket aktivitet innen strafferetten, selvtekt. De fleste som bestemmer seg for å ta kontakt med politiet, ønsker å gi et godt tips. Er man usikker, lar man være å ringe, eller man forsøker å få mistanken sin bekreftet. Noen vil mene det er en god idé å notere ned nummeret på naboens bil, og at det virker smart å forhøre seg med de gode naboene om også de mener at den dårlige naboen har oppført seg merkelig den siste tida. Blir antakelsen et tips som skulle vise seg å stemme, ligger oppførselen til tipser i gråsonen rundt det vi kaller borgervern. Dersom antakelsen ikke blir til noe tips, er aktiviteten personen har bedrevet ikke til å skille fra ren sladder. Det blir alltid folkesnakk om store kriminalsaker, men ranssaken har sannsynligvis satt norgesrekorden også innen denne grenen. Alle i byen kjenner noen som kjenner noen som har sett noe og som kanskje vet noe om noen. Det er blitt lov å sladre i Stavanger. Det er blitt dem pålagt.

Å HJELPE

til med å oppklare dette ranet har blitt en plikt, og det er ikke ukjent fra vitnepsykologien at folk gjerne vil gjøre sin plikt. Etter ranet på NOKAS er mange vanlige folk blitt sentrale vitner i en alvorlig straffesak. De har vært hos politiet og fortalt hva de har sett, og blitt sendt hjem. Som journalist har jeg møtt mange av dem etterpå og sett at de har en ting felles, og det er uro. Frykten for at de har angitt feil person, er stor. Frykten for at de har pekt ut den riktige, er enda større. Polititjenestemenn er trent opp til å takle en slik frykt. Det er ikke vanlige folk. Politiets tradisjonelle vitnepsykologi handler om hvordan man skal få folk til å huske best mulig og si mest mulig. Den burde kanskje også handle litt om hva som skjer med det enkelte vitnes egen psyke. Lovens håndhevere er en del av statens maktapparat, og derfor er det viktig at straffesakskjeden er profesjonell. «Det lege element», som juristene kaller oss andre, har ikke tidligere fått vite så mye om hvem som er siktet, og hvordan de ser ut. Ufaglærte likemenn kommer normalt inn i straffesaken først når en mann eller kvinne står tiltalt. Lekmannsprinsippet sier at en tiltalt skal dømmes av sine likemenn, men ikke at de skal etterforskes av dem.