Når bobla brister

Det skal ikke mer til enn økte priser, tredoblet rente og tøffere internasjonal konkurranse, så står vi der.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

SPØRSMÅLET VAR,

skulle jeg reparere den gamle, gode Finlux-tv-en, eller skulle jeg kjøpe ny? Den røslige tv-reparatøren hadde båret apparatet ut i bilen og sagt at det nok var dårlig kontakt et sted. «Jeg skal se på det og ringe deg tilbake.» Da han ringte tilbake, og forklarte at det ville koste 1736 kroner, inklusive moms, to timers arbeid og ett nytt kort, satt jeg med et av Aftenpostens annonsebilag foran meg som fortalte om priser på nye 28-tommere til 2295. Da forsto jeg at tv-reparatøren hadde større problemer enn meg.

DET GJELDER

selvsagt ikke bare tv-reparatører. Det gjelder oss alle. Lørdag skrev Dagens Næringsliv om flyvertinne Nina Flaaten, som hadde gått ned ti prosent i lønn, mens arbeidstida var økt med 30 prosent. Det er ille nok for Nina. For samfunnet betyr det at hun får lavere kjøpekraft, og at hun «tar» jobben fra en det ellers ville vært behov for. Dagen før hadde sjefen for Scania i Sverige ifølge samme avis tatt til orde for at svenske arbeidstakere måtte øke arbeidstida fra 40 til 45 timer. Hvis ikke måtte svensk næringsliv måtte flagge ut til land hvor de jobber mer og billigere. I Dagbladet Søndag leste vi en bred sammenliknende reportasje om tilstanden i Tyskland og Norge. Den handlet om stigende arbeidsløshet og galopperende helse- og trygdeutgifter. Men ingen ting av dette ser ut til å prege vår atferd. I radioen i går morges hørte vi om tall fra Bankenes Betalingssentral som viser en økning i forbruket på over 15 prosent i juli. Vi har betalt varer med kredittkort for 3,3 milliarder kroner mer i juli i år enn i fjor. På Ikea er omsetningsveksten på 20 prosent i forhold til i fjor. Og fra Norges Bank kommer jevnlig meldinger om at husholdningene fortsetter å øke sin gjeld.

DISSE FRAGMENTERTE

nyhetsglimtene avstedkom i går følgende formulering under morgenmøtet i redaksjonen: «Norsk økonomi befinner seg i en spagat mellom overopphetet privat forbruk og et avventende næringsliv som ikke våger å investere og ansette nye folk. Under spagaten - mellom den delen av økonomien som er for varm og den som er for kald - ser vi sentralbanksjef Svein Gjedrem gå med et talglys i den ene hånda og en isboks i den andre.»

AKKURAT NÅ

gir Gjedrems måte å håndtere dette på det laveste rentenivået i historien. Det, i tillegg til mange års reallønnsøkning, gjør at vi som privatpersoner har mer å rutte med enn noen gang. Hva skjer når renta igjen stiger? Det blir dyrere å betjene lånene. Færre vil av samme grunn være interessert i å betale dyrt for det vi har å selge. Bedriftene, som ikke engang har våget å ansette folk under de rådende omstendighetene, kommer med nye spareplaner. Flere blir arbeidsledige. De må betale sine gjeldsforpliktelser med ledighetstrygd. Kanskje må de selge, slik de måtte rundt 1990. Er de mange nok, synker boligprisene. Og hvis de fleste unge blir ansatt i midlertidige stillinger, velger de å leie, framfor å kjøpe bolig. Da blir det verre å selge nyoppførte boliger i all verdens «parker» og «hager» til 45 000 kroner kvadratmeteren. Da går entreprenørene konkurs og bygningsarbeiderne får sparken. Og så begynner igjen bankene å skjelve.

DE FÆRRESTE TROR

at vi får en repetisjon av bank- og gjeldskrisa fra nittitallet. Vi har lært å sikre oss bedre, sies det. Bankene gransker vår økonomi og ser om vi tåler en tredobling av renta. De er ikke så slepphendte med lån til sjarlataner som de var sist.

PÅ DEN ANNEN SIDE

har det skjedd ting som gjør at vi kanskje burde skjelve mer enn vi gjør. Det er jo en grunn til at bedriftseierne sitter på gjerdet og ikke ansetter flere selv om de økonomiske resultatene skulle tilsi det. Teknologien og liberaliseringen av verdenshandelen gir dem mulighet til å velge andre løsninger enn oss. Og politikerne har overlatt styringen til de smarteste gutta på markedet, som er nødt til å tenke smart for å tjene penger. Vi har trolig bare sett begynnelsen på hva den kinesiske veksten og utvidelsen av EU betyr. Vi har ikke tatt grundig nok inn over oss at Europa forgubbes, mens de andre verdensdelene, inklusive USA, ikke gjør det, eller at vi i tillegg til å være verdens beste samfunn å leve i også har verdens høyeste kostnadsnivå. De som forstår dette, sitter så høyt i pyramiden at de kan utnytte det, samtidig som de har god nok utsikt til å selge i tide. For oss andre bør det kanskje være tid for trygghet.