Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

Når børsen blir katedral

Børsen er et engstelig kollektiv av kortsiktig egeninteresse, skriver John O. Egeland.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

BØRSEN HAR FALT så mye at det likner et krakk. Nå skjelver den i febertokter som selv den mest tilspissede ekspertise tolker i alle retninger. De første ofrene er allerede ristet ned av trærne. Dit hadde de klatret for å komme nærmere målet (himmelen) – med lommene fulle av lånefinansierte aksjer og hodet fullt av den forvirring som oppstår når grådighet forveksles med mot. Få sørger over slike fall. Det store spørsmålet er om det internasjonale børskrakket bare er det investorene kaller en korreksjon i markedet, eller om det reflekterer fundamentale problemer i den globale økonomien. Den kloke tar høyde for at kapitalismen ikke er hva den utgir seg for, dvs. et system som kan regulere og korrigere seg selv.

MANGE SYNES DET er rart at så mange aktører på børsen aldri lærer. Tross alt er det ikke så lenge siden (begynnelsen av 90-tallet) at alt gikk galt. Her hjemme gikk de største bankene i praksis konkurs og måtte reddes av staten. Kanskje er det en banal grunn til at mange verken vil huske eller lære: Det er mer lønnsomt å glemme. Skal børsverdien pumpes til det inntreffer materialtretthet, må kortsiktighet være grunnprinsippet. Derfor lever vi i kvartalskapitalismen hvor ingen bedrift eller leder er bedre enn hva regnskapet for de siste tre månedene viser.

I EN MODERNE økonomi er det behov for en markedsplass som priser og omsetter verdipapirer og andre finansielle instrumenter. Problemet er ikke at vi har en børs, men at vi har opphøyd dette engstelige kollektiv av patent egeninteresse til vår tids ruvende katedral.

Det er en utbredt oppfatning at børsen skaper verdier, mens den enkle sannhet er at den fastsetter prisen på noterte aksjer. Børsen er kilden til den mest utbredte misforståelsen som finnes i norsk næringsliv: At det ikke er noen forskjell på å skape verdier og på å realisere verdier gjennom salg.

Rett før jul fikk vi en påminnelse om hvor lite som skal til for å gi investorenes nerver et elektrosjokk. Et drivende skipsanker i Nordsjøen utløste et fall i Statoil/Hydros børsverdi på 65 milliarder kroner eller 10.9 prosent. Børsfallet tilsvarte hele verdien av de tre nye feltene Ormen Lange, Kvitebjørn og Snøhvit. Aftenposten tok seg også bryet med å regne ut hva man får for 65 milliarder kroner: Hele gjødselselskapet Yara, alle aksjene i Aker og Aker Kværner, høyhastighetstog mellom Oslo og Trondheim eller 15 – 20 operaer i Bjørvika. Alt på grunn av et skipsanker med ukjent eier, dårlig magefølelse og gryende tvil om det nye storselskapets framtid.

DENNE UKA HAR det samlede fallet på Oslo Børs kommet opp i 400 – 500 milliarder kroner, hovedsakelig fordi vi har importert utlandets engstelse for framtida. Selv om fallet er høyst realistisk og virkelig, er det greit å huske at børsens prisfastsettelse ikke er guddommelig eller urokkelig slik de troende synes å mene. Børskurs er et pågående veddemål om verdien av selskapets balanse, siste driftsresultat, utsiktene i økonomien og i markedene selskapet opererer i, samt forventning om størrelsen på tap eller vinning. For å nevne det viktigste. I dette ligger så mange usikre variabler at verdiene hele tida er i endring, uten at det nødvendigvis skjer noe fundamentalt med spekulasjonsobjektet. Det er dette som skaper den psykologiske faktor i markedet, den som bringer videre lyden av raslende nerver og lukten av fare og feighet.

BEUNDRINGEN FOR børsen har sin rot i spekulasjonskapitalismens grunnsetning: Ingenting har en verdi før det har fått en pris. Arbeid, jord, malm eller korn får først en verdi når prisen kan noteres fordi objektet er gjort til gjenstand for kjøp og salg. Gradvis har dette utviklet seg slik at transaksjon har kommet foran produksjon. En slik vektlegging får konsekvenser når det gjelder forventning til avkastning. Det holder ikke lenger at den står i et rimelig forhold til den risiko som er tatt. Det er liten respekt for at resultater kan ta tid. De interesser som andre aktører i økonomien måtte ha (f.eks. arbeidstakerne), blir skjøvet i bakgrunnen.

SLIK SKAPES ET system som egentlig er en ballongferd. Vi får ledere som er fyrstelig betalt og belønnet for å pumpe regnskaper og verdier. De har egeninteresse i å bevege seg i lovens gråsoner. Vi får klappsalver fra finansinvestorene når en virksomhet selges ut og verdiene blir "synliggjort" som det heter. Det synet handler bare om sluttsummen på egen konto. Tro aldri noe annet.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media