Når Bush må lytte

En politiker som sier han ikke lar seg påvirke, er allerede påvirket.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

NÅR EN HENDELSE er så stor at en politiker blir nødt til å kommentere den, og så forsikrer at det som er hendt ikke endrer noe som helst, er endringen allerede inntruffet. President George Bush kommenterte de massive demonstrasjonene verden over mot en krig mot Irak nå med å si at hans politiske linje ikke vil bli påvirket. Den uttalelsen kan de millioner demonstranter innkassere som en foreløpig seier.

Etter møtet i FNs sikkerhetsråd som viste et stort flertall for å forlenge våpeninspeksjonene i Irak, sa presidentens nasjonale sikkerhetsrådgiver Condoleezza Rice at denne prosessen snart måtte ta slutt, men at den for øvrig ikke ville påvirke de beslutningene presidenten var rede til å treffe. Etter at disse uttalelsene falt, har statsminister Tony Blair forsterket sitt krav om en ny resolusjon i Sikkerhetsrådet før det settes i verk militære tiltak mot Irak. Og Blair har fått følge av Italias statsminister Silvio Berlusconi, som kom på besøk til Det hvite hus forleden med det samme budskapet.

PRESIDENT BUSH kommenterte deretter utviklingen med å si at han ikke trenger noen ny resolusjon, men at den likevel kan komme til nytte. Derfor samarbeidet USA allerede med sine allierte om en ny tekst.

Han var påvirket, for å si det sånn.

I den siste boka til Bob Woodward, «Bush at War», som behandler presidenten særdeles velvillig, siterer han Bush et sted der presidenten sier han ikke frykter at han til slutt kan stå alene i den forestående kampen: «Vi er Amerika,» sier han til sine sentrale rådgivere, de såkalte «prinsipalene».

Forløpet av den Irak-krisen Bush-regjeringen har skapt, viser at det ikke er så enkelt. Selv ikke for en hypermakt.

ALLER VIKTIGST for George Bush er det at hans egen, avgjørende valgkamp er begynt. De politiske valgene han foretar vil i økende grad bli påvirket av vurderinger i forhold til valgdagen som ubønnhørlig kommer i november 2004. Bush-familiens store mareritt er at faren ble slått av oppkomlingen Bill Clinton i 1992, og bare fikk én presidentperiode. Det vil være et enda større familietraume om sønnen skulle lide den samme vanskjebne. Det krymper seg antakelig i en stemmebevisst politiker som tenker på amerikanere av tysk avstemning i de viktige svingstatene i Midtvesten, når forsvarsministeren setter deres andre fedreland i bås med Libya og Cuba.

AVISA THE NEW YORK TIMES skrev forleden på lederplass om paraden av allierte som nå besøker Det hvite hus. Først Blair, så Berlusconi, og nå i helga Spanias statsminister José María Aznar, som blir beæret med besøk på ranchen i Crawford i Texas. (Bush rømmer Washington så ofte han kan.) Det er en parade av partnere i en såkalt «koalisjon av de villige», men all pomp og prakt kan ikke skjule at det er en dårlig erstatning for den legitimitet og internasjonale støtte som bare kan komme fra et gyldig vedtak i FNs sikkerhetsråd, skriver The New York Times.

I et maratonseminar om Irak på Universitetsbiblioteket i Oslo sa professor Øyvind Østerud forleden at den nye amerikanske strategien om «forebyggende angrep» mot en fiende som kan bli en trussel en gang i framtida, setter de multinasjonale sikkerhetsinstitusjonene under tungt press. Utfallet er åpent og ennå uavklart, men akkurat nå er situasjonen at NATO foreløpig har ridd krisen av, selv om Tyrkia fortsetter en slags utpressing mot USA. EU kom fram til et vedtak alle stilte seg bak, med mye ståk og bråk. Begge sender krisen videre til FNs sikkerhetsråd, der USA likevel ikke bryter ut, men arbeider fram en ny resolusjonstekst. Den blir neppe ferdig forhandlet før 1. mars, da lederen for FNs våpeninspektører, Hans Blix, skal avlegge sin neste rapport. Det ligger i kortene at den nye resolusjonen vil inneholde en frist for våpeninspektørene som trolig bringer rådet forbi den 14. mars, som er datoen Frankrike har foreslått som en slags oppgjørets time for inspeksjonene.

Det begynner å likne på grunnlaget for et bredt kompromiss som FN kan komme styrket ut av. Hvor mye krig det så blir, avgjøres av Saddam Husseins handlinger.