Når de rike tar ansvar

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I en perfekt, men kjedelig og autoritær verden, ville det eksistert en matematisk formel for rettferdighet og et apparat som fordelte den. Slik er det heldigvis ikke. Vi må leve med at ansvarlighet og fordeling av godene er en prosess som stadig må fornyes. Derfor skal vi ikke bli forarget, men behagelig overrasket, når de rikeste blant oss deler ut store gaver til offentlige formål. Det gjelder også når gavene går til forskning.

Denne gangen reises det spørsmål om en gave fra Stein Erik Hagen på 100 mill. kroner til forskning på et nokså smalt medisinsk område. Av private årsaker ønsket Hagen at pengene skal brukes til forskning på en sjelden leversykdom. Øremerkingen har skapt reaksjoner blant forskere som peker på at den legger føringer på bruken av offentlige midler og binder opp forskningskapasitet. Regelverket er slik at gaver til forskningsformål blir forsterket med 25 prosent i tilskudd fra staten.

Innvendingene er forståelige, men ikke så tungtveiende at det bør settes stopp for gaver til forskningen. Å kritisere Stein Erik Hagen eller andre som donerer store beløp til forskning, er i beste fall å rette baker for smed. At Norge bruker mindre penger på forskning enn andre nordiske land, er et politisk ansvar. Når det gjelder skjevhet i valg av forskningsobjekter, er det gode grunner til å se nærmere på hvordan de store legemiddelgigantene jager lønnsomme medisinske prosjekter.

Det er ingen tvil om at forskning først og fremst er et ansvar for staten og for bedriftene. Like selvfølgelig må det være at øremerkede donasjoner bare kan aksepteres etter strenge faglige vurderinger. Forskningsinstitusjonene må ikke gjøre seg avhengig av privat veldedighet, men bruke slike gaver til utvidelse av fagfelt og kompetanse. Vi som ikke nøler med å refse de rike for prangende luksus, kan ikke være snerpete når de en gang imellom viser samfunnsansvar.