Når det regner gull

Norsk forskning har politikernes oppmerksomhet akkurat nå. Men det trengs litt støy for å mobilisere folkelig interesse for vitenskap.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

DET REGNER GULL over norsk forskning, og forskerne selv er optimister, for den nye forskningsmeldingen er jo egentlig lagt fram av en prest og kvalitetssikret av en siviløkonom, som det ble sagt under et seminar i Oslo i går, i regi av Norsk forskerforbund. Målene for forskningen er ambisiøse i Norge som ellers i Europa. Stat og næringsliv skal løfte den økonomiske innsatsen til én prosent av brutto nasjonalprodukt. Det lyder som et ekko av innsatsnivået for u-hjelpen.

MEN OM DETTE er godt forankret i EUs tilsvarende mål og nå formuleres som en nasjonal utfordring over hele kontinentet, er det en viss frykt blant forskernes representanter for at de høye målene skal renne ut i sanden. De husker godt den forrige forskningsmeldingen, som ville løfte den norske innsatsen opp på et gjennomsnittsnivå for OECD. Det viste seg jo å være et bevegelig mål, for OECD-landene økte sin innsats samtidig som våre myndigheter økte vår. Dessuten viste ikke næringslivet like stor vilje til å satse som staten, og dermed ligger vi fortsatt langt etter det nivået som alle partier, bortsett fra Frp, sluttet seg til for seks år siden.

NÅ ER MÅLET mer statisk, men usikkerheten er fortsatt knyttet til næringslivets innsats. Under seminaret tok bl.a. rektor ved Universitetet i Tromsø, professor Jarle Aarbakke, til orde for at staten kanskje burde bidra med mer enn en tredel, så næringslivet kunne slippe med mindre enn to tredeler. Selv om meldingen holder seg til samme fordelingsnøkkel som resten av Europa, er det en tradisjon her i landet for å la staten ta en større del av slike løft enn næringslivet.

AT STATEN DESSUTEN ER rik, er et uomtvistelig faktum, og om de politiske myndigheter vil, kan nok forskersamfunnet mobilisere både evne og talent til å frambringe ny kunnskap og ideer til produkter det går an å tjene penger på, som er regjeringens store mål. Men i ei tid da politikk utformes som svar på velgerkrav gjennom lobbyister og medier, frykter åpenbart mange at målene skal forsvinne i en graut av velvilje. Her i landet er det ikke så lett å få ørens lyd for forskning og kunnskapsproduksjon som en verdi i seg selv, og det man driver på med på universiteter og i institutter, ligger uendelig langt unna det folk forbinder med «nyttig» arbeid. Mange ser på forskning som en elitevirksomhet, hva det jo også er, og utført av en elite de egentlig ikke liker. Norge er jo som kjent et land der man må be om unnskyldning for å ha en doktorgrad.

SÅ NÅ ETTERLYSER forskerne litt støy og mer debatt rundt forskningsmeldingen. Den folkelige forståelse for at forskning er viktig for et samfunn som skal bli enda bedre å bo i, må styrkes. I siste nummer av bladet Forskning uttaler næringsminister Børge Brende at han vil gjøre forskning til et sentralt tema i valgkampen. Det bør han virkelig bidra til, for forskning, innovasjon og kunnskapsdyrking er like viktig som arbeidsplasser, sykehus og barnehager.