Når far skygger

Det er fristende og politisk korrekt å være ensidig for far, skriver Trude Ringheim.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

STADIG FLERE skilte foreldre praktiserer delt omsorg. Likestilt foreldreskap også etter skilsmissen er veldig i tida, særlig blant karriereforeldre med god økonomi og høy utdanning. Idealet er den lykkelige skilsmissefamilie som feirer bursdager og 17. mai sammen. Det er dine, mine, våre barn og hvor er fotballstøvlene dine, hos mamma eller pappa? For foreldrene er det «barneuker» og «barnefri». Den ene uka superpappa. Den neste singel. Singeluka brukes til å jobbe overtid, trene på SATS og sjekke opp den neste samboeren. Mange skilte trives med av og på-foreldreskapet.

MEN STADIG FLERE skilte foreldre holder også på å klore ut øynene på hverandre. De kommuniserer bare via barnet eller advokat. De krever hver sin konferansetime på skolen og arrangerer to barnebursdager og julaftener. Domstolene belastes med 1500 barnefordelingssaker årlig, og antallet øker. Til og med advokater sjokkeres over hvor umodne og hevngjerrige mange foreldre er. Mødrene som alltid har hovedomsorgen vil ikke på tørre møkka slippe far til. Ingenting rammer menns helse hardere enn å nektes omsorg for – og fra – barna sine.

BARNELOVUTVALGET, nedsatt av Karita Bekkemellem, la nylig fram sine forslag. Trenden er: Mer samvær til far, og mer far til barna. Flytteforbud foreslås. Mor skal ikke kunne flytte med lille Markus fra Kristiansand til Hammerfest, uten fars samtykke. Ingenting skremmer skilte fedre mer enn vissheten om at eks’en kan ta med Markus og Mia å flytte hundre mil. Flyttebegrensninger er på sin plass. Utvalget mener også at domstolen bør kunne idømme delt omsorg. Utvalget er i takt med tida. Men forslagene er likevel mindre progressive enn forventet. Karita er skuffet. Eks barne- og likestillingsministeren mener 50-50 delt bosted/omsorg bør bli det normale etter samlivsbrudd. Karita er bitre, skilte fedres gode fe. Avsatt barneombud Reidar Hjermann er derimot skeptisk til at små barn blir koffertbarn. Barns nomadeliv er mest tilpasset de voksne, mener kritikerne. Hvorfor bor ikke heller mor og far i bag og flytter ut og inn av hjemmet? Tanken er god. Men det funker jo ikke.

ETT AV FIRE barn bor hos én forelder. Over 80 prosent hos mor. Rundt fire prosent hos bare far. Tallene viser en skjevhet som slett ikke er i takt med tida. Delt omsorg bør oppmuntres, også økonomisk. Utvalget vil gi far flere samværsdøgn, men går imidlertid ikke inn for delt omsorg som hovedregel. Foreldre må stå fritt til å avtale hva de vil. Utvalget har ikke latt seg friste til normativ overregulering av våre familieliv. Heller ikke i likestillingens tjeneste kan det tillates at våre daglige skilsmisseliv detaljstyres.

RAPPORTEN VISER at utvalgsmedlemmene har hatt mye å tenke på. Familievirkelighetene der ute er så ulike, så uryddige. Foreldre er verken så likestilte eller forlikte som idealet. Flertallet går derfor ikke inn for at foreldre som verken er gift eller samboere automatisk får felles foreldreansvar slik blant andre mannsforsker Jørgen Lorentzen ønsker. På dette punktet beholdes morspresumpsjonen, altså at mor automatisk regnes som viktigst for barnet. Felles foreldreansvar innebærer omsorgsplikt for barnet og rett til å bestemme på dets vegne.

Felles foreldreansvar er ikke alltid best for barnet. Det pekes her på voldtekt, kriminelle fedre, rusmisbrukere, psykiske problemer og fedre som gir blaffen. Mindretallet viser til at 11 prosent av alle barn blir født av ei enslig mor.

De har mindre utdanning og dårligere råd enn skilte mødre, men langt større sjanse for å komme i kontakt med barnevernet. Det er gode argumenter for å styrke barna med to foreldre og to familierelasjoner, uavhengig av foreldrenes faktiske og formelle forhold.

Tilfeldig sex ender også med barn. Noen få kvinner jakter på sæd, men ønsker ikke pappa. Mange menn hopper fra tue til tue og opptrer som om de var dansebandmusiker på turné, men stiller ikke opp. Altfor mange fedre svikter barna sine. Det er et faktum. Og nei, det er ikke alltid mødrenes feil. Og for å dra felles foreldreansvar langt: Skal en mann til slutt kunne nekte ei kvinne å ta abort fordi begge parter har delt «eierskap» til barnet som kan komme? Da får far vær så god også bære fram barnet.

Ut ifra likestillingshensyn er saken biff: Far skal løftes fram med barneloven i hånd. Men den motstridende virkeligheten med alle sine avvik og individuelle historier, forstyrrer. Det beste for det ene barnet er det verste for det neste. Fars rett må ikke skygge for barnets beste.