Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

Når følelsene velter opp

Før gikk kriminalsaker stille for seg. I dag gjenlyder de av gråt, sorg og emosjonell protest.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

NOK ET KNIVDRAP, nok et sjokk. Til 19-åringen Kristoffers minne tennes telysene spontant på fortauet. Blomstene hauger seg opp. Avisene rapporterer om rørende siste hilsener, skrevet på papirlapper med kulepenn mens ungdommen trøster hverandre i vinterkulda. Avisene får ellers beskjed om å holde seg borte. «Ser dere ikke at vi holder minnestund,» sier gråtende venner til pressen.

Ingen som husker litt tilbake, kan unngå å se at kriminal- og ulykkesofre i dag opptrer helt annerledes enn før. Forbrytelser, forsvinninger, for ikke å snakke om drap, ble for noen år siden omgitt med skyhet, ja, skam. Kjente du et offer, var det bare å skygge unna og holde maska. Den som sørget, bar et svart bånd på ermet som tegn på at man ville være i fred. Folk vek taktfullt til side. Pågripelse og rettssak ble gjennomført i kirurgisk stillhet, domsavsigelsen påhørt i taushet og i høyden gjort til gjenstand for dempet diskusjon blant fagfolk.

I DAG HAR VI FÅTT helt andre mentale omgivelser rundt drap og ulykker. Og det er ungdomsmiljøene som viser veien. Nye former for kommunikativ atferd baner seg fram, fra de spontant reiste altere på åstedet, til den personlige framferd foran kamera. Den sorg de etterlatte viser, eksponeres nå som en selvfølgelig offentlig sak. Fotografene bare venter på at grupper av sørgende skal søke sammen, slik at de får bildet «Sammen i sorgen». Tårer og emosjonelle utbrudd er forventet.

I rettsreportasjene fokuseres det med selvfølge på de etterlatte og deres reaksjoner, fordi disse byr på ekte følelser, fortrinnsvis harme og fortvilelse over en altfor mild dom. Hysteriske utbrudd i rettslokalet, som da den siste knivdrapssiktede forleden ble ført inn til forhørsretten, blir ikke lenger diskré fortiet av pressen, tvert imot slått opp. «En ung pike brøt fullstendig sammen og skrek skjellsord til den drapssiktede før hun gråtende ble tatt hånd om og ført ut,» rapporterer Aftenposten. Det er som vi ser scenen for oss med hele dens ladning av følelser, sterke følelser - og, må jeg tilføye, i dag helt legitime følelser. Forsvareren måtte gå spissrot mellom truende tilhørere på veien inn til forhørsdommeren. Det gir den nye situasjonen i et nøtteskall.

Særlig påfallende er dekningen av reaksjoner etter domsavsigelser. Da Kvisler-Jahr-dommen falt, var det helt naturlig for Dagsrevyen å gi første kommentar til Benjamins venner, som satt benket tett i tett. De gråt og sa at 16 og 15 års fengsel var altfor lite, ja, at dommen «gjorde Benjamins liv til en spøk». Saklig var jo dette ikke. Men journalistisk forsvarte det sin plass, som en rapport fra det nye emosjonelle landskap som i dag omgir oss.

I slike situasjoner virker det nesten taktløst å minne om at det faktisk ikke er av hevn at vi straffer lovbrudd. Det er heller ikke primært av hensyn til de pårørende at dommen faller. Rettspleien har andre og høyere oppgaver, så utidig det enn kan høres. Vi straffer for å markere en allmenn moralsk standard, rettet mot det framtidige samfunnsliv, ikke for å hevne gårsdagens ugjerning.

HVORFOR GÅR DA tendensen så sterkt i følelsenes retning? Hvorfor får vi flere tårer og mer offentlig sorg, i et samfunn kritikerne ellers kaller kaldt? Det vet vi selvfølgelig ikke. Mentale landskaper farer forbi våre vinduer uten at vi har redskaper til å forklare hvorfor de skifter.

Men vi kan jo gjette. Personlig tror jeg at følelser er så tiltrekkende fordi de er ekte, i en verden full av syntetiske og tilsynelatende, av spilte og forstilte emosjoner. Ingenting er som The real stuff, i kontrast til dette. Det er det samme med reality-TV - tilsynelatende, da. Fordi TV er et medium fylt av kunstprodukter, blir et vanlig menneske, et ekte rap, en livgivende avveksling i programflaten. Det er konteksten som legger meningen til tingene.

Skal vi forklare de ekte følelsers gjennomslagskraft, må vi se dem på bakgrunn av de mange spilte. Kanskje er det nettopp mediesamfunnets overflod av syntetica som gjør at vi verdsetter virkelige tårer så høyt.

Lyst til å diskutere?

Besøk Dagbladet debatt!