Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

Når fred tar tid

Statsminister Kjell Magne Bondevik skal møte fredsprisvinneren Kim Dae-jung i Sør-Korea. Det skjer på et tidspunkt da hans åpning mot Nord-Korea har stagnert.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Etter Kina skal statsminister Bondevik til Sør-Korea. Der møter han en statssjef han har et personlig forhold til. Den aktivt kristne Kim Dae-jung fikk fredsprisen i 2000 for sin flere tiår lange kamp for menneskerettighetene i Asia, og for sin fredsåpning overfor Nord-Korea. Men Bondevik besøker samtidig et land som ser ut til å vende helten ryggen.

Kim Dae-jungs parti står i fare for å tape neste presidentvalg som er til høsten. Og det trass i at han til og med har ført landet ut av den økonomiske krisen som rammet i 1997. Grunnen er at fredsprosessen med Nord-Korea står i stampe. For drøyt halvannet år siden innledet Kim sin «solskinnspolitikk». Nord skulle møtes med tillit. En ny linje femti år etter en opprivende krig, uten fredsslutning, med total isolering nord- sør. Med andre ord en konflikt som ikke bare krever lederskap, men også folks oppslutning og framfor alt tålmodighet. Fredsprissymposiet før jul understreket mer enn noe annet at fred krever tid.

Resultater

I realiteten kan Kim alt vise til konkrete resultater. Tre runder med familiegjenforeninger var en suksess. Selv det for sørkoreanerne viktigste og politisk mest ømtålige området, militære tillitsskapende tiltak, så ut til å kunne bli gjenstand for forhandlinger. Man snakket om å forlenge den transsibirske jernbanen gjennom den demilitariserte sonen. Og man planla at den nordkoreanske lederen skulle komme på gjenvisitt i Sør-Korea i løpet av kort tid. Hvorfor har det snudd så raskt?

Egentlig er svaret enkelt. Kims «solskinnspolitikk» var helt fra starten av et risikabelt politisk prosjekt. I to tiår har lederne i Seoul, fra militærdiktatorer til Kim, hatt gjenforening av de to delene av landet som mål. Som ofte er tilfelle i politikken, gjelder uenigheten ikke målet, men midlene. Kims strategi var det som gjerne kalles å engasjere motparten. Han la det første toppmøtet til Nord-Korea. Og ikke minst ga Kim to- tre ensidige innrømmelser uten å forlange gjengjeld for hver av dem - før i framtid. Alt i alt viktige gevinster for det hardt pressede regimet i nord.

Dette er en sjelden linje i internasjonal politikk som ofte drives av krav om samtidig gjensidighet. Men linjen hadde Clinton-administrasjonens støtte. Daværende utenriksminister Madeleine Albright markerte det ved å dra til Pyongyang før hun gikk av. Så entrer den nye Bush-administrasjonen Washington. Som ett ledd i en serie raske utenrikspolitiske markeringer av det «tøffe» slaget, krever den at Nord-Korea må gi håndfaste motytelser. Denne entreen, som kom totalt uforberedt på Kim Dae-jung, betød i realiteten solformørkelse i Seoul. Det som antakelig var et ledd i Bushs forsøk på å bli mer populær hjemme hos seg selv, sparket bena under en av USAs til da mest trofaste allierte i Asia på hans hjemmebane.

Motytelse

Spørsmålet vi ikke kjenner svaret på, er selvsagt hvorvidt Nord hadde til hensikt å komme med en motytelse ifjor og om den ville ha kommet om ikke Bush hadde endret USAs politikk. Sett fra Vesten har denne konflikten helt siden Koreakrigen vært organisert i et kvadratur, med USA og Sovjet/Kina som de to medspillerne på hver sin side. Men russiske og kinesiske ledere har aldri virkelig trukket sammen, men snarere rivalisert fra det fjerde hjørnet i firkanten, noe Pyongyang har forsøkt å utnytte. I dag tyder alt på at såvel Beijing som Moskva vil at Nord-Korea slutter fred med Sør. Ingen av dem fristes til å «spille» på et nordkoreansk kort i asiatisk politikk og slett ikke etter 11. september.

Skeptikerne sier at troen på gjenytelser hele tiden har vært naiv fordi de militære lederne i Pyongyang har styrket sitt grep om makten og vil stanse åpningen overfor Sør. Men det er kanskje like sannsynlig at Kim Jong-il fortsatt har makt til å fortsette åpningen, men trenger enda flere ytelser fra Sør før han kan gi motytelser.

Tributt

Kanskje er det en slags tributt til Kims mangeårige kamp for demokrati og et sivilt samfunn i Sør-Korea og Asia at opposisjonen vinner neste valg. Men like mulig er det at opposisjonen ikke har noen vei tilbake. Solskinnspolitikken er kommet for å bli.

Lyst til å diskutere?

Besøk Dagbladet debatt!