Når Gud er død

Når Gud er død, må vi som var i begravelsen, ta et ansvar for retten til å tro.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

HØYST UFRIVILLIG

har Dagfinn Høybråten dratt i gang en debatt om hvor grensene går for statens rett til å regulere vår tro, våre meninger og organiseringen av disse. Det er en ekte verdidebatt fordi den treffer det liberale dilemmaet midtskips: Skal trosfrihet overordnes likestilling og likeverd? Eller sagt på en annen måte: Må vi svelge intoleransen for å bevare friheten? I fortsettelsen av dette ligger hovedtemaet i norsk politikk etter 1945, dvs. kampen om hva som skal være offentlig og hva som skal være privat. Dette er spesielt viktig i ei tid da tendensen er privatisering av det som er offentlig og regulering av det som bør forbli privat. Som kjent er høyrestaten langt flinkere til å frigjøre kapitalen enn menneskene.

70 ÅR MED

sosialdemokratisk reguleringspolitikk i det godes tjeneste har gjort oss møre når det gjelder styring gjennom lover, forskrifter og nidkjære byråkrater. Den kompakte majoritet - enten den er politisk, religiøs eller bare kulturell - har et utrettelig behov for å regulere virksomhet og mennesker. Den søker alltid å bekrefte sitt hegemoni, sine ideer og sin udødelighet. Men nettopp derfor er det blitt en kort vei mellom frigjøring og formynderi: Hvis du ikke aksepterer vår formel for frihet og rett, lager vi en lov som tar deg.

NÅR HOMOFILES

rett til å være prest i pinsemenigheten blir en frigjøringskamp, kan det hende vi har mistet et større perspektiv. I hvert fall har vi glemt det som er kjernen i det radikale og liberale prosjektet: At menneskene skal få tro og mene det de selv vil og organisere dette uten inngrep fra myndighetene. Å holde fast ved dette er særlig viktig når prinsippet utfordres av mørkemenn hvor fordommene er klippefaste. Vi må ikke glemme at menigheter, politiske partier eller meningsbærende aviser er frivillige sammenslutninger. Du kan melde deg ut eller slutte å kjøpe avisa når du er uenig eller føler deg krenket. Hvis vi overlater slike valg til staten, gjør vi oss selv umyndige.

FOR OSS SOM

ikke tror på Gud, og i hvert fall ikke på hans stedlige representanter, er det selvfølgelig fristende å påtvinge bakstreverske menigheter rasjonalitet og omsorg for avvikere. Men vi bør holde fingrene borte fra korset. Vi har ingen rett til å opptre som myndig biskop i trosspørsmål, akkurat som staten må være ytterst tilbakeholden med å regulere hvordan trossamfunn organiserer seg. I et åpent samfunn kan det ikke være noe mål å gjøre alle like, eller samle alle rundt de samme verdiene. Og det har aldri vært et radikalt prosjekt å slå ned på avvikere. Derimot kan vi si vår hjertens mening om den hjerteløse kristendommen. Og vi kan undre oss over den buldrende tausheten statskirkens fremste prelater har gått inn i. De ligger musestille under en stein et sted. Med få unntak er de verken å høre eller se i et spørsmål som går til kjernen når det gjelder troens vilkår. At noen virkelig vil ha slike veiledere, er ikke lett å forstå.

DET LIBERALE

samfunns manifest er menneskerettighetserklæringen fra 1789. I dag er det lett å glemme at i den var tros- og ytringsfrihet like størrelser. Slik ble det til tross for at erklæringen snudde opp ned på forestillingen om Guds vilje som samfunnets grunnvoll. I stedet sa de revolusjonære at mennesket er samfunnets sentrum, ikke Guds vilje. Å praktisere en slik raushet burde ikke være vanskeligere i dag enn for 220 år siden.

NÅR DEN LIBERALE

idé har overlevd tallrike revolusjoner, autoritære herskere av alle politiske avskygninger og to verdenskriger, er det ikke bare fordi den leverer gode prinsipper om maktfordeling. Like viktig er forestillingen om maktens begrensninger og individets og borgernes rettigheter. Den anerkjenner at sentrale områder i menneskenes liv skal ligge utenfor myndighetenes kontroll og regulering. Også fedrene på Eidsvoll, herrene i røde embetsjakker og hvit trikot, bygde beskyttelse av minoritetene (jødene unntatt) inn i Grunnloven gjennom bestemmelsene om to tredjedels flertall for grunnlovsendringer.

DET ER VANLIG

å hevde at demokratiets svakhet er at det gir sine fiender rettigheter. For oss andre er det nettopp det som gjør rettsstaten og demokratiet overlegent alle andre styreformer.