Når gudene faller

Når gudene abdiserer, må politikerne ta over tronen, skriver Marie Simonsen.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Fallet ga gjenlyd verden rundt. Den legendariske amerikanske sentralbanksjefen, Alan Greenspan, som i 20 år regjerte verdens finansmarkeder, måtte i går innrømme at han hadde tatt feil. Han hadde ikke sett signalene. Ja, ikke bare det, han følte seg direkte medskyldig.

Det siste kunne kanskje skrives på kontoen for hybris. Hvem andre enn Greenspan ville ta på seg skylda for at verdensøkonomien kollapser? Men innrømmelsen kom først fram under en høring i den amerikanske kongressen, hvor en dukknakket Greenspan måtte tilstå at selv gud ikke var ufeilbarlig og omnipotent:

– En avgjørende pilar i systemet med markedskonkurranse og fritt marked brøt sammen. Jeg forstår ennå ikke fullt ut hvorfor det skjedde, sa han.

Det var ikke uten en viss skadefryd politikerne presset fram tilståelsen. Skolemesteren som i tiår hadde belært dem, måtte endelig stå skolerett. Hans ord hadde vært hevet over deres verdslige politikk. Slik han så det, slik ble det. Ikke bare i USA, men i alle frie markeder verden over satt man ved føttene til Greenspan og lyttet andektig som til en guru. Hvis USAs president er verdens mektigste mann, var Greenspan markedets mektigste. Dyrkelsen var så nesegrus at den aldrende mannen med colabunnbriller var omsvermet av yngre kvinner som var han en Donald Trump.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det var vanskelig å forstå. Nå forstår han det heller ikke selv.

Høringer som den i Kongressen blir for tiden holdt over hele verden. Myndigheter prøver å avdekke hvor det gikk galt og hva som kan fikse problemet. Svaret man kommer fram til er mer reguleringer og myndighetskontroll. Greenspan beklaget at han hadde avvist behovet for mer kontroll og sa han hadde hatt en naiv tro på at finansinstitusjonenes egeninteresse ville regulere markedet. Mellom linjene kan man lese det som sakte begynner å gå opp for alle hans disipler: Markedsfundamentalistene slaktet gåsa som la gullegg for å tjene mest mulig på kortest mulig tid. Kombinasjonen grådighet og dumskap tok til slutt knekken på den mest lukrative geskjeft verden noen gang har sett. Hadde de holdt seg i skinnet, ville Greenspan gått i graven som et geni.

Det er politikernes oppgave å plukke opp restene og bygge opp igjen det som er revet ned. Endelig er verden politisk igjen, som Frankrikes president Nicolas Sarkozy nylig sa.

Men det er ingen enkel jobb å ta tet etter at man i flere tiår har latt halen logre med hunden. Enn så lenge skal politikere konsentrere seg om å berolige og stimulere, få systemet på skinner igjen. Som mange har spådd, tror velgerne at de gamle ansvarlige partiene, Høyre og Arbeiderpartiet, klarer den jobben best, mens en uprøvd størrelse som Fremskrittspartiet vil lide.

Det bekrefter Dagbladets ferske partibarometer fra Synnovate, gjengitt inne i avisa, som viser at Frp’s oppslutning har stupt de siste ukene, fra 27,9 i september til 21,9 i dag. Det kraftige fallet tyder på at partiet blir straffet for mer enn sin manglende styringserfaring. Frp bommet grovt da flere framtredende politikere med Per Sandberg og Carl I. Hagen i spissen la skylda for finanskrisen på myndighetenes innblanding og ville ha færre reguleringer. Siv Jensen traff kanskje bedre da hun ville stille krav lønnsutbetalingene i krisebankene. Få mener det er rimelig at banksjefer som overlever på statlige tiltakspakker skal få store bonuser. Problemet er at det bare er et år siden Siv Jensen raste mot de rødgrønnes forsøk på å temme Hydros topplønninger. Det er ikke et område Frp har troverdighet på, det er ikke en gang partiets politikk.

Jens Stoltenberg har også vært utsatt for kritikk, men beskyldningene om samrøre og særbehandling av DnB NOR har ikke gjort synlig inntrykk på velgerne. Størsteparten av velgerne, 80 prosent, mener Stoltenbergs håndtering av finanskrisen har vært god eller middels god. Bare Jonas Gahr Støre har oppnådd bedre resultat i tilsvarende målinger. I all støyen rundt tekstmeldinger har velgerne fått med seg at krisepakken er på plass og ble godt mottatt.

Stoltenberg er likevel den som står foran den største utfordringen når støvet har lagt seg. Kravene om mer styring kan synes som en ønskedrøm for et arbeiderparti, som har levd av vilje til makt, men det frister derfor til å skue bakover i stedet for å satse på hardt tiltrengt fornying.

Finanskrisen har knekket Frp-koden i grevens tid for de rødgrønne, men så snart uværet stilner, legger velgerne ut på vandring igjen. Det er ingen bærekraftig strategi å være nødhavn for de fryktsomme. Og det skal mer til for å konkurrere med den neste Alan Greenspan.