Når hensikten helliggjør

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

USAS TORTUR: Et kjent sitat lyder slik: «Dårlig argument, hev stemmen». Det samme kan sies om graden av moralsk indignasjon i norsk samfunnsdebatt: «Jo mer moralsk indignert, desto mer uangripelig». Har man bare armert seg med Den Gode Hensikt, blir kravet til saklig argumentasjon borte og eventuelle kritikere «slemme». For den som kritiserer, kan utlegges som å angripe selve Den Gode Hensikt. Norsk debatt har noen grep som går igjen. Ett er «underdog»-rollen: jo mer stakkarslig man fremtrer, desto mer sympati får man, og unngår derved å blir kritisert og stilt krav til. Dette kalles «ad misericordiam» i logikkboken. Et annet grep er moralsk indignasjon: man er til de grader ’sjokkert’ i offentligheten i dette landet at begrepet nå har mistet sin normale betydning.

En variant av moralsk indignasjon er Den Gode Hensikt. Den har med Norges selvbilde som «god» å gjøre. I Norske selvbilder og norsk utenrikspolitikk, analyserer Leira et al. de selvbilder som er dominante i norsk forståelse av landets utenrikspolitikk og plass i verden (Leira et al., 2007). De tre selvbildene er Norge som fredsnasjon, Norge som bistandskjempe og Norge som FNs beste venn. Når man snakker om verdier som fred som alle tilslutter seg er det vanskelig å analysere utsagn i det hele tatt. Det samme gjelder menneskerettigheter. Å være moralsk indignert på menneskerettighetenes og fredens vegne er lett i dette landet.

Den Gode Hensikt som modus operandus var tydelig i Egeland/Aguirres artikkel om amerikansk tortur denne uken. Den moralske indignasjon er voldsom, og tildekker nesten sterkt ledende utsagn av typen: «Mens forsvarsløse fanger… ble slått i hjel av amerikanske soldater på Bagram flybase i Kabul kjørte våre militære og sivile tjenestemenn i Afghanistan daglig forbi», hvilket insinuerer at nordmenn i tjeneste i Afghanistan var medskyldige. Dette er en absurd påstand, men denne insinuasjonen utvides faktisk til oss alle sammen i den videre i påstanden om at «vi europeerne forble tause og lojale bidragsytere til ’kampen mot terror’ i Afghanistan», som om vi alle satt inne med fullstendig informasjon om hva som foregikk i Abu Ghraib eller i såkalte «rendition» flygninger. Men faktum er at allmennheten aldri fikk aldri konkret kunnskap om hva som skjedde under disse flygningene, og Abu Ghraib ble først kjent da bildene gikk verden over.

Skal fiendens terrorisme føre til at vi i den vestlige sivilisasjon forlater sine idealer og tillater tortur? Det er dette som var USAs spørsmål, og som Bush-administrasjonen besvarte feil. Men dette vet alle, og kritikken av Bush fra Europa var sterk da dette ble kjent. Den moralske indignasjonen var forståelig den gang, men ikke nå. Men det saklige i artikkelen blir helt underordnet dens dramaturgi, som en anklage om servilitet overfor supermakten. Slik kan man godt argumentere hvis man vil, men i dette tilfellet blir det voldsomme patos som en slegge som ødelegger alle muligheter til finesse. Så mye mer interessant norsk debatt hadde vært om saklig nøkternhet var formen, gjerne med klare normative standpunkt, men uten moralismen.