DET BRUSTE politisk i 1968. Da opprørsbevegelsen for å forandre verden var over, lurte mange på hva som skulle skje med fremtiden. Både bevegelsens og ikke minst ledelsens. England, Frankrike og Tyskland hadde sin studentledertroika - franske Daniel Cohn-Bendit, tyske Rudi Dutschke og engelske/pakistanske Tariq Ali. Alle tre fortsatte som kraftige politiske skikkelser på hver sin måte, de to førstnevnte imidlertid ikke i så stor grad som Tariq Ali. Han er i dag hovedinnleder i Stavanger på litteraturfestivalen som tar for seg tema med utgangspunkt i hans siste bok «The Clash of Fundamentalisms: Crusades, Jihads and Modernity».

Jeg husker selv at jeg som tenåring var med i demonstrasjoner i 1968 som ville dra diktaturet ned fra makta. Minnene er fortsatt levende fra da vi som studenter i Pakistan lå på bakken mens politiets kuleregn var overhengende. Mange ble truffet. Mot til å forandre verden ble imidlertid i mange tilfeller utviklet fra å være en bevegelse til å bli fanget av forskjellige politiske doktriner. Mange av disse var ikke bare rigide, men rett og slett fundamentalistiske. De deler mye med enhver annen form for fundamentalisme. Tariq Alis siste bok er et oppgjør med denne tiden.