Når høvdingene roterer i graven

Vanlige Venstre-medlemmer rundt om i landet, som strever med arbeidet i kommunestyre, lokallag o.l., har selvsagt fulgt levende med i partiets innsats i rikspolitikken etter det nedslående valgresultatet i fjor høst. Selv om et parti risikerer å bli et yndet objekt for alle slags vitsemakere når man har flere medlemmer i Regjeringen enn i Stortinget, så har vel de fleste likevel forståelse for partiledelsens argument for å gå inn i Bondevik II-regjeringen: Det gjelder å være mest mulig synlig i den daglige, løpende politikken.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I neste øyeblikk unngår man likevel ikke spørsmålet om hva det er man er med og synliggjør. Utgangspunktet er jo vesentlig annerledes enn da Venstre forrige gang gikk inn i en koalisjon der Høyre var med, i 1965. Da var alle sentrumspartiene med. De var til sammen langt sterkere enn Høyre, og noe Frp fantes ikke.

Retning

I debatten på Venstres landsmøte i Trondheim i fjor tillot jeg meg å hevde at det sikkert er mange av oss som ikke er så veldig opptatt av hvilke partier og personer som til enhver tid sitter i regjeringen. Det er et vel så viktig spørsmål i hvilken retning politikken og samfunnet generelt utvikler seg. Særlig for alle som ønsker å fremme en sosialliberal politikk - med rimelig balanse mellom på den ene side frihet og utfoldelsesmuligheter for den enkelte og på den annen side et solidarisk ansvar for brede fellesskapsløsninger - må det være lett å se at utviklingen i de senere år, både ute og hjemme, har gått klart i retning av mindre fellesskap, mer individualisering, mer tro på «markedet», konkurranse og privatisering, på felt etter felt. Vi har sett hvordan statlig eierskap reduseres i store nasjonale nøkkelvirksomheter (Telenor, Statoil, Hydro). Vi vet hvordan mange kommuner og fylker har kvittet seg med sine e-verk, og nå leser vi om at også Statkraft, fossekraften vår, kan ende på børs. Om det skjer, vil vel Venstre-høvdingene Johan Castberg og Gunnar Knudsen, fedrene til konsesjonsloven av 1909, rotere friskt i sine graver. Vi leser at sparebankene, med sin spesielle eierstruktur og forankring i lokalsamfunnet, kanskje skal bli aksjeselskaper.

Private

Når det gjelder noe så sentralt som helse- og sosialstell, hevdes det fra enkelte hold at det nærmest automatisk blir både bedre, billigere og mer effektivt å overlate f.eks. driften av sykehjem til private, kommersielle selskaper! Videre skal det snart bli enklere og lettere å starte og få tilskudd til private skoler, ved å utvide eller sette til side den gjeldende lovens helt klare kriterier for slik skoledrift. I boligpolitikken i Oslo og mange andre steder har «markedet» lenge fått råde, med de mest uheldige konsekvenser for ungdom og andre boligsøkende med vanlige inntekter. Det hjelper åpenbart lite at det fremdeles er mange av oss som har som et slags credo at jo mer fellesskapet (stat, fylke, kommune) disengasjerer seg på slike felter, desto vanskeligere blir situasjonen for de svakest stilte i samfunnet.

Mellomparti

For Venstre ville det etter mitt skjønn være fornuftig å signalisere, iallfall en gang imellom, at man jo er et sentrums- eller mellomparti, som derfor prinsipielt kan tenkes å samarbeide begge veier, både mot høyre som i dag og mot arbeiderbevegelsen. Dette prøvde jeg å hevde på landsmøtet i fjor, men fikk liten støtte i debatten. Mest kategorisk var Unge Venstres leder, Jennie Johnsen, som sterkt tok avstand fra mitt syn og erklærte at hun ikke vil samarbeide med sosialdemokratene «så lenge de er sosialdemokrater». Med en slik holdning låser man seg nærmest permanent fast til den ene side og kan da vanskelig bli oppfattet som et mellomparti. Jennie Johnsen er nå av valgkomiteen foreslått som ny nestleder i partiet.

Mange av oss er enige i at det ville være naturlig med endringer i Venstres ledelse etter valgresultatet og det som er skjedd senere. Fra mitt eget lokallag i Bærum og også fra Akershus Venstre og fra mange andre i partiet er slike ønsker blitt formidlet til valgkomiteen. Men det må sies at det som komiteen i sitt forslag er kommet fram til, neppe er i samsvar med de mange ønskene om endringer. Med tanke på de momenter som er nevnt ovenfor, blir den nye toppledelsen som er foreslått, dårligere enn den nåværende. Men så spørs det om landsmøtet godtar forslaget.