Når ingen kan styre

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Regjeringspartiene innledet i går forhandlingene om statsbudsjettet for 2004. Det skjer i en situasjon hvor regjeringen framstår som svakere enn noen gang. Ikke minst går statsministeren inn i disse forhandlingene med merker over hele kroppen. At det ble Valgerd Svarstad Haugland og Einar Steensnæs som falt for bøddeløksa i KrF, kan ikke skjule det faktum at det er Kjell Magne Bondeviks regjeringsprosjekt som har skapt misnøye i partiet. Bondevik har bundet seg til masta, men det er Høyre og Frp som bestemmer seilføringen. Dette er en situasjon som sakte, men sikkert maler i stykker KrF. Derfor er det bare et tidsspørsmål før regjeringen går i oppløsning.

Rent saklig er det ingen grunn til at det behøver å bli noen regjeringskrise på statsbudsjettet. Samtlige partier mener arbeidsløsheten er viktigste oppgave. Derfor ligger det an til en løsning, mest sannsynlig med halvhjertet støtte fra Arbeiderpartiet. Nøkkelen til en endring i regjeringssituasjonen ligger hos Jens Stoltenberg. Men han vil ikke ta den fram. Arbeiderpartiet ser seg ikke tjent med å ta over regjeringsmakten i en uklar parlamentarisk situasjon.

Vi er derfor i den underlige situasjonen at viljen til å styre dette landet er svak i alle leirer. Det er ingen tvil om at statsministeren brenner for oppgaven, men uroen i eget parti er så sterk at oppgaven bare blir tyngre. Forsøkene på å baute seg fram i Stortinget med støtte fra henholdsvis Frp og Ap har gitt regjeringen en rekke nederlag som ikke lar seg kamuflere. Men også Jens Stoltenberg opptrer bevisst anemisk. Arbeiderpartiet vil inn i valgkampen i 2005 som opposisjon.

Siden 1961 har Norge hatt 19 regjeringer, men bare to av dem kunne mønstre et flertall i Stortinget. Ingen kan hevde at denne mindretallsparlamentarismen har vært noen ulykke for landet. Men den har bidratt til å opprettholde historiske politiske skiller som ikke lenger har relevans. Tida er nå moden for at vi får en flertallsregjering der tidligere motstandere viser at de kan samarbeide.