Når kunsten blir virkelig

Talibanregimet i Afghanistan skyter med skarpt på landets historiske arv. Men dermed innrømmer de kunsten og fortidas verdi.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

TALIBANSTYRET

i Afghanistan skal ødelegge landets Buddha-statuer og andre religiøse kunstverk. Det kan komme til å isolere regimet mer enn deres andre ugjerninger har klart. Bilder skal man ikke spøke med. Før Afghanistan ble muslimsk, var det buddhistisk - og preget av den greske kulturen som Aleksander den store 300 år f.Kr. hadde brakt til området. Den største av de statuene som talibanregimet nå etter all sannsynlighet har skutt i stykker med raketter og granater, er en 53 meter høy Buddha-statue i Bamiyan-provinsen. Den er en av to som er hogd rett ut av sandsteinsklippen og kledd i greskinspirerte togaer. I nærmere 2000 år har de båret vitnesbyrd om det en gang så fruktbare kulturmøtet.

I LIKHET MED

jødedommen har islam billedforbud. Taliban tolker dette strengt: Avbildninger fra før-islamsk tid kan friste til avgudsdyrkelse og avlede befolkningen fra den eneste rette lære - som de forvalter. I Talibans øyne innehar ennå avbildninger en magisk virkning. De er reelle makter som frister til den skjendselshandling det er å kaste islam på båten.

DENNE OPPFATNINGEN

er ikke enestående for de afghanske fanatikerne. I den tida Buddha-statuene har skuet ut fra sandsteinsklippene, er tusenvis av uerstattelige kunstverk blitt ødelagt av trosfanatikere. I 726 ga den bysantinske keiseren Leo 3. ordre om at keiserbyens største ikon, et enormt, gyllent Kristus-bilde, skulle ødelegges. Dette var starten på den nesten hundreårige kampen mot bilder i den ortodokse, bysantinske kirken, en kamp som kostet like mye blod som bilder.

I RENESSANSENS

Firenze samlet munken Savonarola «forfengelighetens gjenstander» fra hele byen og lot dem brenne i et kjempebål på Piazza Signoria. Minst ett av Leonardo da Vincis malerier ble tilintetgjort. Den nyomvendte maleren Sandro Botticelli skal selv ha slept noen av sine mesterverk til bålet.

OGSÅ I NORGE

kjenner vi kampen mot avgudsbilder, ikke bare fra kristendommens innføring. Etter reformasjonen ble helgenbilder slått i stykker og fresker hvittet over. Ordet alene skulle tale, uforstyrret av farger og figurer. Og mon ikke en av årsakene til at så få stavkirker er bevart, er at de var katolske og derfor «hedenske». Dessuten hadde de ornamenter som virkelig var hedenske, om vi skal holde oss i den terminologien.

FOR AKTUELLE

og historiske billedstormere er dette ingen terminologi, men absolutt virkelighet: Kunsten får nok verdi, men det er fordi de ikke ser forskjell på metafor og realitet. De har et etisk, ja, magisk forhold til kunsten, intet estetisk eller historisk. Når hele den øvrige verden rystes av at Taliban skyter raketter mot kunstverk, sjokkeres man av å møte en bevissthet som ikke ser historien for bare avguder, eller estetikken for bare magi. Med rette anklages Taliban for å gå til krig mot menneskehetens felles historie; det eksisterer nemlig intet slikt for dem.

I LIKHET MED

andre fundamentalister forbeholder Taliban seg retten til å bestemme hva som er sant fra fortida og hva som er falskt i nåtida: De tar hensyn til en bitte liten del av Koranen, og kaster vrak på resten. Og mens de fordømmer den moderne, vestlige verden, benytter de høyteknologi for sine egne formål. Den moderne våpenindustri gjør dem i stand til å tilintetgjøre Buddha-statuen så grundig.

DET ER OGSÅ

noe «moderne» over deres vandalisme. Helt siden Afghanistan ble muslimsk, har herskere og folk beundret Buddha-statuene, slik de muslimske herskere i Tyrkia, Egypt og på den arabiske halvøya har levd med rester etter antikkens kultur i sin midte: «Vi fordømmer ødeleggelsen av Buddha-statuene som er menneskehetens skatter,» heter det i en erklæring fra det ellers så strenge Teheran. Også i Pakistan, som er ett av tre land i verden som har anerkjent talibanregimet, er man rystet over barbariet i nabolandet, og muftien i Kairo understreker at de pre-islamske statuene bare er gjengivelser av historien og har ingen negative virkninger på muslimenes tro.

ISLAM SOM SÅDAN

er ikke førmoderne. Andre islamske ledere er fullt i stand til å se avbildninger i en historisk, ikke magisk sammenheng: «'Taliban' betyr 'Koran-student' på persisk,» skriver Souren Melikan i Herald Tribune sist onsdag, «de skulle kanskje studere litt bedre.» Og vi, som ikke har et magisk forhold til kunsten? Vi bør kunne se dens verdi likevel, og ta vare på fortidsminnesmerker selv i et land som flyter av olje og penger. Likegyldighet kan være en like stor trussel mot fortida som skarpe skudd.