Når kvisene blomstrer

Han får underfulle ting til å skje, Rune Belsvik. Kvisene blomstrer på nytt i et rynkete ansikt og sædavgangen kommer før en får knept opp smekken.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

For å si det sånn. Eller sagt på en annen måte: ungdomsromanen «Alle dei fine jentene» mobiliserer en sjelden grad av gjenkjennelse i denne leseren. Gjenkjennelsen gjelder ikke den første kjærligheten, som inntraff tidligere enn noen minnes. Derimot den første oppdagelsen, etter at kjønnsmodningen, av at jentene eksisterer og går duftende omkring.

Livet

Hovedpersonen i Belsviks vesle lettleste bok heter Arne Bru og trener fotball mens han lengter etter at livet skal ta til. Så tar livet til. Tre jenter står en kveld og lyser utafor fotballbanen; de venter på Arne, blant andre. Slik stiger han inn i den tidligere pubertetens utrolige mix av forelskelse, pastiller, frikvarter, svik, seigmenn, klossete favntak og himmelske kyss.

Kjærester

Arne flagrer fra den ene kjæresten til den andre og kan virke nesten brutal i sitt rundbrenneri. Er han det? Jentene framtrer mer som et nyoppdaget kjønn enn som individer for ham - mens de på sin side later til å se Arne Bru idet de ser hannen. Er det sånn, var det sånn, må eller skal det være sånn?

Rune Belsvik reiser spørsmålene uten å stille dem; han forteller først og fremst. Fordomsfritt, avslappet, humørfylt. Barndom og voksent liv gnisser mot hverandre i «Alle dei fine jentene», og lyden blir vakker som tenner under regulering.