Når lov og liv brytes

Trippeldrapet i Tromsø kan gi oss viktig kunnskap om det komplekse forholdet mellom psykiatri og kriminalitet, skriver John O. Egeland.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

POLITIKK i massemedienes tidsalder har et behov for å forenkle det komplekse og vise handlekraft der ingen enkle løsninger finnes. Dette pedagogiske maktgrepet bygger på solid forakt for folket og dyp respekt for at ingen får snakke mer enn to minutter på Dagsrevyen. Resultatet er at den politiske kommunikasjonen i økende grad handler om å tolke sammenhengen mellom følelser, interesser og verdier. Slik kunnskap brukes til å lansere forslag som er enkle å forstå og som har skreddersydd medieappell. En vellykket politiker er altså gjennombruddshissig og kortsiktig, sjelden reflektert, sein eller strategisk. Resultatet er et økende misforhold mellom politisk støy og politiske resultater. Fenomenet blir spesielt synlig når dramatiske hendelser får prege den politiske dagsordenen. Da skapes ofre, gjerningsmenn og politisk ansvarlige med stor fart og dramatikk.

JUSTISPOLITIKKEN er et område som lenge har lidd av grov forenkling, politisk ensretting og strittende uvilje mot å ta inn over seg det kompliserte i oppgavene. Drapssaken i Tromsø med tre ofre og en psykisk syk siktet, har på nytt framkalt dette hovedbildet. Sylvi Listhaug, byråd for velferd og sosiale tjenester i Oslo, fikk forventet oppmerksomhet da hun gikk inn for å sperre inne for godt personer som kan tenkes å gjøre skade på seg selv eller andre. Orkla-milliardæren Stein Erik Hagen, som bor i et bevoktet slott i Larvik, uttalte til VG at «man risikerer jo at det banker på en gærning som går løs på deg og familien din». Hagen la ansvaret for trippeldrapet i fanget på den rød-grønne regjeringen. Med landets siste frie politimester, Truls Fyhn i Tromsø, som kraftfull kritiker av psykiatriens innsats overfor kriminelle, lå alt til rette for et tradisjonelt politisk rally.

SÅ LANGT ER DET likevel ikke blitt slik. I stedet har vi fått tilløp til ekte ettertanke og vi kan se konturene av en ny innsats overfor kriminelle med sinnslidelser. Helse- og omsorgsminister Bjarne Håkon Hanssen gikk ikke i populistisk modus, som er den mest populære posisjonen for tida. I stedet var han ettertenksom og forsiktig med å trekke de raske konklusjonene som TV-mediets debattledere forventer. Han satte ned et utvalg som skal gjennomgå drap som er begått de siste fem åra av mennesker med kjent psykisk lidelse. Hanssen vil også vurdere behovet for et mer permanent utvalg som kan gå inn i framtidige saker. I tillegg skal retningslinjene for å vurdere farlighet gjennomgås. Dette kan virke treigt og gammeldags, men temaet krever denne type grundighet. Spørsmålet om hva samfunnet skal gjøre med farlige kriminelle, griper rett inn i en permanent og vanskelig konflikt: Samfunnets rett til å forsvare seg og innskrenkning av frihet gjennom straff uten tap av grunnleggende menneskerettigheter.

ROPET PÅ LENGRE køller og mer bandolær har fått prege den justispolitiske debatten i en grad at det skygger for de to hovedmålene som er å hindre kriminalitet og å føre flest mulig lovbrytere tilbake til samfunnet. Det er liten tvil om at vi på noen områder trenger flere politiressurser, høyere kompetanse og en mer effektiv og moderne politiorganisasjon. Men selv et raskt blikk på sammensetningen av fangebefolkningen og gjengangskriminelle, forteller at politiet bare er en av flere livsviktige aktører i en effektiv justispolitikk. Trippeldrapet i Tromsø har vist at kvaliteten i den psykiatriske helsetjenesten til sjuende og sist kan være et spørsmål om liv og død.

RANDI ROSENQVIST, vår fremste rettspsykiater og leder for Den Rettsmedisinske Kommisjon, sier i boka «Rettspsykiatri i praksis» at mellom 50 og 80 prosent av de innsatte i fengslene fyller diagnosen for antisosial personlighetsforstyrrelse. Hun sier videre at det antas at psykopatene utgjør en halv til en prosent av befolkningen som helhet, men at 20 – 25 prosent av de innsatte i fengsel vil være psykopater. Disse antas å være ansvarlige for over halvparten av all kriminalitet. Slike kriminelle har tre til fire ganger høyere tilbakefallsprosent enn andre fanger og de står for en vesentlig større del av fysisk vold. Det gjør ikke saken enklere at psykopater knapt lar seg behandle. Samtidig er det slik at omtrent halvparten av dem som innsettes i norske fengsler, klarer å holde seg på utsida etter soning. Det handler altså om problemer av ulik vanskelighetsgrad som også krever ulike løsninger.

KRIMINALITET og psykiatrisk vold er ikke onder som lar seg utrydde. Men de kan begrenses og i noen grad kontrolleres ved bredspektret innsats fra politiet, psykiatrien og kriminalomsorgen. Forutsetningen er at vi skaper et samfunn der toleranse, tillit og samhold er kjerneverdier.