Når man spør folket

Det foregår folkeavstemninger over hele Europa. Men det er her i Skandinavia vi har brukt det mest.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

FOLKEAVSTEMNINGER

er et lumsk innslag i det politiske system. Å la folket bestemme er selvsagt kjernen i demokratiet. Tilhengerne av folkeavstemninger framstiller det alltid som et prinsipielt spørsmål. Men folkeavstemninger krever regler, og de kan manipuleres. Derfor blir diskusjonen om reglene og gjennomføringen en del av selve saken. Standpunkt til saken avgjør hva slags holdning man har til reglene om avstemningen.

LIKEVEL

har folkeavstemninger etter hvert fått en naturlig plass i den norske forfatningen. Merkestolpene på veien mot dagens tilstand er knyttet til avgjørelsen om monarki eller republikk i 1905, kongevalget samme år, forbudsavstemningene i mellomkrigstida og avstemningene om EU. Men i rekken finner vi også en masse lokale avstemninger, mest om språk og sprit. Professor i statsvitenskap Tor Bjørklund minner om de lokale avstemningene i en artikkel i siste nummer av Historisk tidsskrift. Der skisserer han kjernen i de overveielsene som alltid lå til grunn for avstemningene: taktikk, ideligen taktikk. Allerede i 1894 grep avholdsbevegelsen til folkeavstemninger som et nyttig redskap, og slik fungerte det fram til avstemningen som opphevet brennevinsforbudet i 1926. Etter det har initiativet til folkeavstemningene primært kommet fra dem som ville åpne kranene. Målfolket ville helst ikke ha folkeavstemninger om språkformen i skolen, de stolte mer på de folkevalgte enn på folket i den saken. Men når de likevel kom, brukte de all sin kløkt og politiske innsikt til å påvirke reglene slik at de kunne vippe i deres favør.

ET GODT EKSEMPEL

på det taktiske spill kamuflert i høyverdige prinsipielle argumenter er dagens debatt om to eller en avstemning ved neste omgang om norsk EU-medlemskap. Høyres Inge Lønning har lansert ideen om at regjeringspartiene skal støtte forslaget om to avstemninger mot at den såkalte selvmordsparagrafen i samarbeidsavtalen mellom regjeringspartiene blir fjernet. Den går som kjent ut på at regjeringen oppløses hvis den beslutter å søke medlemskap. Parlamentarisk leder i KrF Jon Lilletun avviser denne handelen kontant. Men ideen om to avstemninger, en om det skal søkes om forhandlinger og en om selve forhandlingsresultatet, er egentlig lansert av nei-partiet KrF. Det har allerede skapt uro og betenkeligheter i både ja- og nei-leiren. Noen argumenterer prinsipielt: Man kan ikke etablere en ny prosedyre etter at man to ganger har holdt seg til den samme. Andre er mer pragmatiske: Deler av nei-siden frykter og ja-siden håper at bordet skal fange: Sier folket ja i første omgang, kan det glatt si ja også i neste.

DET VAR DE MEST

innbitte EEC-motstanderne som i 1962 lanserte tanken om to avstemninger, ikke minst for eventuelt å forhale avgjørelsen. De fryktet at en avstemning om forhandlingsresultatet ville bli altfor lett spill for tilhengerne. De så det slik at det ikke var et forhandlingsresultat som var den store anstøtssteinen, men Romatraktatens ånd. Derfor ville de ha én folkeavstemning før forhandlinger og én etter. Til deres store forbauselse gikk flertallet med på at folket skulle spørres, men da bare om forhandlingsresultatet. For Einar Gerhardsen ble til slutt folkeavstemning et middel til å bevare Arbeiderpartiets enhet i en sak som splittet, akkurat som for Carl I. Hagen i dag, selv om folkeavstemninger egentlig er et anslag mot partisystemet. Her ligger altså et paradoks.

DA NORGE GJORDE

folkeavstemning til en fast prosedyre i EF-spørsmålet allerede da saken først var oppe i 1962, var systemet ukjent i medlemslandene. Danmark hadde rett nok folkeavstemning i sin grunnlov. Og Storbritannia fikk sin første folkeavstemning i 1975, da folket ble bedt om å si ja eller nei til regjeringens beslutning om å melde landet inn. Nå er EU nettopp blitt utvidet med ti nye medlemmer etter folkeavstemninger. Flere av de gamle EU-landene vil på sin side legge den nye EU-konstitusjonen fram for folket. Slik sett kan man si at folkeavstemninger i EU-saken er Norges gave til Europa. Men alle steder skaper ideen politisk usikkerhet. I Storbritannia har Tony Blair lansert forslaget for å løse sine egne problemer som partileder foran neste parlamentsvalg, slik Olof Palme gjorde med kjernekraftspørsmålet i Sverige i 1979. Men det er et farlig og uryddig politisk spill. I Storbritannia kan hele EU-medlemskapet i virkeligheten være i fare. I Sverige skapte avstemningen om kjernekraften ingen politisk avklaring. Og det har jo ikke avstemningene om EU gjort i Norge heller. Som Dagens Nyheter nylig skrev: Selv ikke små foreninger kan styres gjennom direkte demokrati.