Når markedet overtar

Arbeidsledigheten er rekordlav og køen på arbeidskontorene er nesten borte. Men arbeidsdirektør Ted Hanisch protesterer heftig overfor Høyres forslag om å kutte i bevilgningene til hans etat i revidert nasjonalbudsjett. For Hanischs medarbeidere har fått andre oppgaver: De importerer håndverkere fra Sverige, ingeniører fra Tyskland og helsepersonell fra mange land.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Statens arbeidsmarkedsetat markedstilpasser sin virksomhet. Når ledigheten er nede i 2,2 prosent, er det ikke lenger de arbeidssøkende som står i fokus for arbeidskontorenes virksomhet. «Det viktigste nå er å hjelpe arbeidsgiverne med å få tak i arbeidskraft,» uttalte arbeidsdirektør Hanisch til Aftenposten nylig. Den oppgaven har han ikke tenkt å overlate til private firmaer, selv om det statlige monopolet på arbeidsformidling skulle bli opphevet. Arbeidsdirektoratets mål er en markedsandel på 30 prosent.

  • Hos arbeidskontorenes samarbeidspartnere i det offentlige er det ikke sikkert Ted Hanisch får støtte mot Høyres forslag om å kutte i bevilgningene til hans etat. De ansatte ved trygdekontorene og sosialkontorene er langt fra begeistret for at arbeidsmarkedsetaten har endret oppgaver. For deres klienter, som stiller med handikap på arbeidsmarkedet, har fortsatt store vanskeligheter med å få jobb.
  • I forrige uke deltok 300 ledere i arbeidsmarkedsetaten, trygdeetaten og den kommunale sosialomsorgen på en konferanse i Oslo om utfordringene innen trygd, rehabilitering og arbeid rundt årtusenskiftet. Budskapet fra de ansatte i trygde- og sosialetaten var relativt entydig: I iveren etter å bli en dyktig aktør i et mulig kommersielt formidlingsmarked, nedprioriterer arbeidsmarkedsetaten å hjelpe arbeidsledige med problemer. Hva skal vi med arbeidsmarkedsetaten hvis den ikke vil jobbe med dem som ikke har jobb? spurte en leder i Oslos sosialetat.
  • I en drabantby i hovedstaden med 25 prosent innvandrere har sosialkontoret gitt opp samarbeidet med arbeidskontoret og laget sitt eget formidlingsprosjekt. 50 personer har fått jobb gjennom prosjektet. Mange av disse hadde møtt veggen på arbeidskontoret der de var stemplet som «ikke formidlingsklare». Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon har samme erfaring, deres medlemmer opplever liten velvilje. Trygdekontorer melder om at halvparten av klientene de vurderer som friske nok til å arbeide, kommer i retur fra arbeidskontoret som «for syke».
  • Først og fremst er nok situasjonen et uttrykk for at dagens stramme arbeidsmarked brutalt demonstrerer at ikke alle som ønsker seg arbeid, oppfyller kravene til kompetanse og effektivitet i arbeidslivet. Den gang ledigheten var stor, delte de med lav kompetanse, dårlig helse eller et problematisk liv skjebne med mange friske og kompetente arbeidssøkere. I dag får den siste kategorien jobb, mens den første fortsatt faller utenfor arbeidsmarkedet. For eksempel har kvinner som i årevis har hatt vaskejobb, i dag vansker med å få arbeid fordi de ikke har fagbrev som renholder.
  • Desto større grunn er det for velferdssamfunnet til å legge forholdene til rette for at også de som ikke oppfyller det ordinære arbeidslivets krav, kan få arbeid. For den som forblir arbeidsledig gjennom den høykonjunkturen vi nå er inne i, vil sannsynligvis aldri få jobb. I vår kultur, der arbeidet nærmest blir ansett som meningen med livet, er det å stå utenfor arbeidslivet nesten som å stå utenfor samfunnet.
  • Derfor bør det tenkes langt mer kreativt og utradisjonelt om forholdet mellom arbeid og utdanning, trygd og lønn, offentlig og privat virksomhet, enn det som er tilfelle i norsk arbeidsmarkeds- og sosialpolitikk. Mulighetene er her nå når næringslivet går så det suser. Om ikke arbeidsmarkedsetaten bidrar som best den kan, svekkes dens legitimitet som en del av velferdsstaten. Dersom kritikerne har rett i at etaten har vendt blikket bort fra dem som har problemer med å få arbeid, så fortjener den heller ikke å bli prioritert på statsbudsjettet.