Når markedet stemmer

Ei ny økonomisk krise er på gang, og denne gangen er sosialdemokratiet del av markedskrisa.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

MARKEDET, DENNE upersonlige tingen i tredje person entall, er i ferd med å bli menneskelig. Børsene fortsetter å falle, 60000 har mistet jobben i verdens finansgate Wall Street, arbeidsledigheten i Europa går mot nye høyder, industrien forlater Norge, og på Frøya sitter lottomillionæren og uførepensjonisten Jan Otto Flåhammer. Han spilte bort 3 millioner på børs og ble gjeldsslave.

DET ER FOR TIDLIG å tegne bildet av en ny depresjon og grunnleggende krise for markedsøkonomien. Men usikkerheten er allerede stor nok til å flytte stemmer i de politiske valgene som står for døra. Ingen ting tyder på at venstresiden denne gang vil tjene på motbakkene i markedsøkonomien. Gerhard Schröder håper flommen skal drukne effekten av den økonomiske krisa i Tyskland. Schröder er ikke alternativet til krisa for Tysklands over 4 millioner arbeidsløse, Schröder er krisa. I Frankrike ligger sosialistene i koma etter vårens ydmykelse i presidentvalget. Den franske politikeren som klarest har tatt til orde for styring av globale markedskrefter, er ikke sosialist. Han er konservativ president og heter Jacques Chirac. Tony Blairs tredje vei har falmet, og her i nord er det norske arbeiderpartiet en politisk vits. Selv den siste sosialdemokratiske suksesshistorien, Göran Persson, ser ikke lenger uslåelig ut.

DEN EUROPEISKE arbeiderbevegelsen vokste fram som en politisk mobiliseringskraft mot den industrielle revolusjonens utnytting av en ny klasse i markedskreftenes navn. Etter krakk, massearbeidsløshet og 2. verdenskrig etablerte det europeiske sosialdemokratiet seg som ansvarlig styringsalternativ til løpske markedskrefter og klassekamp. De siste 20 åra har igjen forskjellene mellom folk akselerert i den vestlige verden. Det gjelder her til lands også, men grellest er bildet i markedsøkonomiens høyborg, USA. I de forente stater eide den rikeste prosenten 25 prosent av landets verdier i 1981. I dag eier den samme prosenten nærmere 40 prosent av USA.

ETTER KOMMUNISMENS fall feiret den amerikanske historikeren Francis Fukuyama markedets endelige seier med sitt essay «Ved historiens slutt». Kombinasjonen av frie markeder og demokratisk styresett hadde endelig seiret, mente Fukuyama. Den amerikanske historikeren ble kritisert som naiv og utopisk liberalist. Men som spåmann for de europeiske sosialdemokratene har han fått rett. Sosialdemokratiet er i historisk krise, de er kooptert av systemet de oppsto som en reaksjon mot. De har sittet i de fleste europeiske regjeringskontorer siden kommunismens fall, og mange satt der da den nye økonomien tok av og vi fikk 90-tallets nye runde med religiøs tro på at markedet kan skilles fra menneskene som opererer i det.

BEDRIFTER MÅ i krisetider avskrive overflødig arbeidskraft på linje med annen overskuddsproduksjon, men til forskjell fra varer kan mennesker lage bråk. Markedet er mennesker, og mennesker i demokratier har stemmerett. Hvis markedsfrykten brer om seg, vil en politisk reaksjon komme, slik den kom etter 80-tallets jappefest, eller som politikken ble endevendt etter mellomkrigstidas fallitter. Men hvis nye arbeidsløse velgere vil ha endring, har de liten grunn til å vende seg mot velprøvde sosialdemokratiske teknokrater. Eneste reelle opposisjon til de etablerte i dagens europeiske politikk kommer fra den populistiske høyresidens enkle brød-og-sirkus-løsninger.

NÅR JENS STOLTENBERG prøver seg på et sosialøkonomisk resonnement om at dyrere caffh latte kan redde industrien, er det sikkert ansvarlig, men ikke enkelt. Når Carl I. Hagen fnyser av den økonomiske ekspertisens advarsler mot å bruke oljemilliardene i Norge, er det kanskje ikke ansvarlig, men det lyder enkelt. Og det enkle føles trygt for mennesker med angst. Trygghet er ikke lenger et sosialdemokratisk nisjeprodukt.