Når mørket er forbi

«Når mørket er forbi» er som en krysning av en mafiafilm og et politisk manifest, utformet som tungt, russisk drama med innslag av naturdokumentar.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det er kunst med stor K. Og ja takk til kunst, så lenge den ikke kommer innpakket i selvhøytidelighetens pompøse eim. Dessverre vil mange trenge bruksanvisning for å få med seg Knut Erik Jensens i bunn og grunn gode historie - unødig sølt bort i fiffig klipping og maniert fortellerteknikk.

Gode hovedroller

«Når mørket er forbi» har tre store fordeler: fotograf Svein Krøvel, samt hovedrolleinnehaverne Stig Henrik Hoff og Gørild Mauseth. Krøvels foto er utsøkt, enten det går om piskende hav, reinflokker eller nære portretter, interiører og miljøer. Hoff og Mauseth står sterkt til troende i sine roller, naturlige filmtalenter med uanstrengt tilstedeværelse. Særlig har Hoff upåklagelig utstråling.

De spiller Josef og Doris, og hvordan de nå havner sammen over sensuelt filmede fiskefat og i køya er jaggu ikke godt å si, men pytt, pytt.

Han er en ung advokat som drar hjem fra Oslo til Korshavn i Øst-Finnmark etter å ha tatt kona med buksene nede. Der finner han ut at farens (Snorre Tindberg) bedrift er i krise, truet av utenlandske oppkjøpere, noe fagforeningskvinnen Doris engasjerer seg sterkt i. Samtidig må Josef ta konfrontasjonen med sin far og sin familiehistorie.

Det handler om høyst reelle nordnorske problemer, hvori opptatt utlendinger med høy bandittfaktor, samt personlige kriser - og det høres greit ut, men den gang ei. Jensen må jo gjerne hoppe fram og tilbake i tid, foreta sidesprang eller avhopp til Oslo og Amalfi i Italia. Men kanskje ikke i ett sett.

Fiksfakserier

Ethvert tilløp til fokus forsvinner. Uavlatelige fiksfakserier, som at en tynnkledd Mauseth stadig står der stirrende i blesten, men egentlig står hun der vel ikke.

Og Jensen tyr stadig til oppå-stemmer i stedet for vanlig dialog. For mye av det med, mens et dramatisk dødsfall blir ufrivillig komisk, og de fleste skuespillerne ser ut til å kave med manus som med en bøyg.

Ideelt sett skal form og innhold gå opp i en såkalt høyere enhet. Når formen legger seg som en våt klut over innholdet, blir det sørgelig pretensiøst.