Når NATO krangler

Krangelen i NATO om veien fram i konflikten med Irak går på kryss og tvers der USA splitter og hersker.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

PÅ OVERFLATEN er det eneste de kranglende partene har felles at de er fly forbannet. Under overflaten er de like gjensidig avhengige av hverandre som de var før krangelen startet, og med stort sett felles interesser. Det er mest tidsplaner, rekkefølge og tempo de er uenige om. Tyrkia vil få NATO-hjelp. Etter hvert. Men den militære muskelpolitikken til USA som president George Bush har slått inn på etter terrorangrepene den 11. september 2001, skaper høyprofilerte konfrontasjoner når den praktiseres av udiplomater som forsvarsminister Donald Rumsfeld. Særlig når mottakerne er såre tyskere.

Det har også tidligere vært alvorlige dragkamper i alliansen. Norges statsminister Einar Gerhardsen utløste en ganske alvorlig krise med sitt nei til atomvåpen i Norge da han talte i Paris i 1957. Og det knaket kraftig før og under det såkalte dobbeltvedtaket om utplassering av amerikanske mellomdistanse atomraketter på åttitallet.

Mot denne bakgrunnen er president Putins Europa-reise til Berlin og Paris med på å understreke det nye i dagens situasjon. Putin balanserer på slakk line med sin betingete støtte til motstanden mot et angrep på Irak nå, og sin avhengighet av amerikansk økonomisk støtte til de vaklende russiske statsfinanser.

USAs FORSVARSMINISTER Donald Rumsfeld eksploderte i München i helga fordi Frankrike og Tyskland har drevet svært stille diplomati, i kontakt med Russland, for å styrke våpeninspeksjonene i Irak som alternativ til krig nå, slik Frankrike har foreslått i FNs sikkerhetsråd. Utenriksminister Colin Powell var like irritert, og beskrev initiativet som å ta blikket fra «ballen», som ifølge ham ikke er inspeksjoner, men avvæpning av Irak.

Frankrikes president Jacques Chirac er rasende fordi den konservative avisa The Wall Street Journal fikk åtte regjeringssjefer til å skrive under en artikkel med støtte til USA, uten at noen spurte ham. Han ble ikke mindre opprørt over det franskmennene oppfatter som USAs forsøk på å splitte Europa i «det gamle» og «det nye». Ti tidligere østblokkland har fulgt etter «de åtte» og gjort USAs støttespillere til «de atten», mot «pysenes akse» mellom Paris og Berlin. Chirac er også forbannet for at tyskerne har rotet til deres stille FN-diplomati med ei «avisand».

Kansler Gerhard Schröder i Berlin er rasende fordi Rumsfeld sier at Tyskland befinner seg i samme kategori som Libya og Cuba.

ALL MAKTENS vanlige pomp og prakt var derfor strøket av tyske Joschka Fischer og amerikanske Donald Rumsfeld da de barket sammen for åpent kamera under det sikkerhetspolitiske seminaret i München i helga. Fischer gikk i fistel og hoppet mellom engelsk og tysk, da han erklærte seg «ikke overbevist» av USAs argumenter for en krig mot Irak nå. Donald Rumsfeld så ut som han hadde spist en hel sitron med skallet på.

Siden dette ikke handler om en krangel i et studentsamfunn om en finurlig politisk-teoretisk fortolkning, men om en krig som betyr liv eller død for kanskje flere tusen soldater og sivile, var det en ganske trist forestilling. Hardkjøret fra Washington på den ene kanten, og «aksen» Paris- Berlin på den andre har utløst en krise i NATO som generalsekretær lord Robertson i går sa var «svært alvorlig». Og da er den vel det, men neppe så grunnleggende som enkelte vil ha det til. Kamphanene har så stor felles interesse av å holde sammen at konflikten neppe vil knekke historiens mest vellykkete forsvarsallianse.

EUROPA trenger NATOs militære styrker for å virkeliggjøre sitt sikkerhets- og forsvarspolitiske samarbeid som går under forkortelsen ESDP. Og USA trenger alliansen med Europa både økonomisk og politisk for å gjennomføre sine stormaktsplaner og beholde sitt fotfeste her. Pro-lista for fortsatt allianse kan gjøres mye lengre, mens con-lista er svært kort og mer preget av Tuppen og Lillemor-utvekslinger av Rumsfeld-typen. Men det kompliserer at noen av mini-rumsfeldene i Bush-regjeringen mener at NATO er mest til heft der USA bestemmer seg for å bruke makt.

USA har bidratt til å trappe opp konflikten med sin hardhendte framferd både mot FN og mot NATO. Og dersom dragkampen fører til en krig mot Irak uten et klart vedtak i FN, skaper det større usikkerhet om FNs framtid enn om NATOs.