Når navlestrengen kuttes

Det er unormalt stille i bygatene lørdagen før første søndag i advent. Vinden tar fortsatt godt og gjør at det blafrer i flaggene på halv stang. Ellers er det stille. Stille i byen der hurtigbåten kvelden før la til kai før den fortsatte på vei nordover - mot grunnstøting og situasjoner mer dramatiske enn noen «Titanic»-film noen gang har klart å beskrive.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

DET UTENKELIGE er ikke utenkelig lenger. Båten alle stolte på og var avhengige av, var likevel ikke så trygg. Det var endatil den nyeste og flotteste katamaranen som sank.

Hvorfor? spør folk. Hvorfor, hvordan og ikke minst hvem?

- Det er jo ikke passasjerlister på Flaggruten. Vi hadde en gjeng sittende her i går som skulle med båten. Er noen av dem blant de omkomne? undrer bartenderen på Flytten, Johnny Liadal. Skjenkestedet hans ligger rett over gata for Flaggrute-terminalen og fungerer ofte som venterom. Det vanlige lørdagsrushet uteblir - erstattet av lavmælte samtaler som alle handler om det samme: Hvem, hvorfor, hvordan?

I kjølvannet av de ubesvarte spørsmålene kommer historiene. Vi får høre om henne som ble halt opp mens hun knuget en baby til brystet. Om skotten som hadde etterlyst kameraten sin som trolig hadde dratt nordover med Flaggruten. Om barna som...

Noe er sant. Annet er oppspinn. Men alvoret ligger der.

HAUGESUND GJORDE seg rik på havet. Sildefiske og sjøfart var selve ryggraden i byen. Havet la grunnlaget for optimismen i Haugesund. Nå har det samme havet ført endeløs sorg med seg. Trolig så mange som 20 er omkommet i ferjetragedien.

Men er det havet som er skyld i tragedien? Kan det tenkes at vår manglende respekt for havet kan være en medvirkende årsak? Fart og effektivitet har alt å si i dag. Båtene skal konkurrere med flyene. De skal gå fort, veldig fort. De bør helst gå uansett vær, og de skal aldri svikte.

- Jeg kan ikke skjønne at det kunne skje noe med denne båten. Den var helt suveren å reise med, kommenterer Gustav Evensen. Vi møter den pensjonerte haugesunderen på hans kveldstur langs kaia i Haugesund i går kveld. «Sleipner» var bare noen få måneder gammel og var svært godt utstyrt. Den hadde det beste navigasjonsutstyr, nok av vanntette skott. Den skulle være på det nærmeste ufeilbarlig.

Helt til 27. november 1999 klokka 19.08.

KRISTENDOMMEN HAR i alle år stått sterkt på Sør-Vestlandet. Mange historikere mener dette har sammenheng med den utstrakte skipsfarten. Mor visste aldri om sønnene og ektemannen ville komme hjem. Da kunne det være godt å søke trøst i høyere makter.

Historikerne kan ha et poeng når de påpeker at båtene var svakere og gudstroen sterkere før. I Haugesund som i resten av landet har religiøsiteten utviklet seg omvendt proporsjonalt med den skipsteknologiske utviklingen.

Det behøver ikke være en sammenheng. Men når vi opplever en tragedie som båtulykken fredag kveld, får høyt utviklede og logisk resonnerende mennesker et problem: Hvordan kunne dette skje? «Sleipner» som var selve flaggskipet i Flaggruten.

Hvorfor? spør alle. Dette strider mot logikken. Dette kan ikke forklares.

Religion kan heller ikke forklares, men kan i langt større grad enn logikk gi oss svar.

- Det var Guds vilje, trøstet gjerne hun som mistet mann eller sønner på havet, seg med. Da var det også et hvorfor mindre å slite med, og kan hende litt lettere å møte hverdagen.

Men tanker om religionens lindring i tidligere tider gir liten lindring i Haugesund akkurat nå. De gir ikke svar på spørsmålet hvorfor.

Alle faklene som er tent i gågata i byen, gir heller ingen svar. Likevel føles det rett å ha dem der.